Åsgårdstrand –
Sjøen er så vakker, blinkene,
Bølger av beruselse,
Kjærligheten i beruselse.
Mitt hjerte rives i filler.

Min gudinne har forlatt meg,
Mitt blod renner.
Alt blir rødt, – et blodhav.
Hvor er jeg, hvem er jeg?

Et streif av lys skinner.
Min Gudinne var som en månens pil.
Jeg har sett den gule flamme.
Jeg har malt månens skinn som med ett er blitt min gudinne.
Løsrevet fra mitt innerste jeg.
Hvorfor forlot du meg, – jeg elsket deg.

Fortapt i kvinnens flammehav.
Jeg er fanget i hennes gylne hår.
Månens pil gjennomborer mitt hjerte.
Naturen elsker mitt blod.

Slipp meg fri!
Kjærlighetens brist gjør meg gal.
Den melankolske verden er mitt univers.
Mitt sinn er forkastet.
Hjelp meg!

La meg se lyset i meg selv.
Guds gudinne ble borte.
Blodet mitt er igjen blitt del av Guds natur.
Blomstene, gresset har igjen fått sin naturlige farve.
Jeg er meg selv igjen.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 4. juli 2022

Poem for the painting “SCREAM” by Edvard Munch
Communicated from the spirit world October 30, 2021

SCREAM

I’m standing on the bridge.
I’m lost.
My soul has left me.
I scream! Where are my hands –
where is my body? Am I dead?
Where are my friends?

The bloody tears of the soul are wiped across my canvas –
An inferno –
Hell no, I do not want to die.
Depression goes away.

The journey of the soul.
My heartbeats, I live!
Where am I?
I’m in the melancholy universe –
a world I do not understand –
a world of depression.

Give me my life back!
Pull me out of this darkness!
God, my Creator, – give me the light –
give me your love.
Let me see the goodness of my friends in myself.

Scream, and you will be heard!
Cry for God´s power, your own strength!
It nourishes.
The sky turns light blue, the sun is coming into sight.
I’m myself – again.

Norwegian “SCREAM”

 
Poem to the painting “THE SUN” by Edvard Munch in Spirit,
Communicated from the spirit world on October 30, 2021
10:00 AM – 10:10 AM
(translated to English from Norwegian)

THE SUN

The load-bearing element –
in my deed,
The power that gave me life,
The love that springs from within me,
I’m the sun.

The white waves,
The colourful emotions,
My heartbeats,
A bloody sea, inner chaos,
A world filled with melancholy –
from my own depression to love for my neighbour.

Our star –
God’s Mercy,
The foundation of all life.
Our origin.
Our creator.
We are of the same star.
All life, all thoughts – your feelings,
come from the effect of the sun on your soul.

The Almighty Spirit,
The origin of God,
The Creation,
The Eternal life.

Norwegian

Edvard Munch var stadig vekk i Bergen og brukte flittig natt toget fra Kristiania. EDVARD MUNCH i ånden med diktet “Natt toget med Bergensbanen”.

Solen varmer mitt hjerte –
min indre sol.
Solen jeg selv skapte på mitt lerret,
som er åpenbaret i Universitetets Aula,
for alle til å kjenne på varmen,
jeg ønsker å gi mine medmennesker.

Jeg hører dampkjelens vesen,
sylindre og akslinger som lystrer naturens krefter.
Lyden av damplokomotivet gir meg ro.

Naturen hviner forbi i en hastighet jeg ikke klarer å absorbere.
En klar måne skinner inn gjennom vinduet i min sovekupé.

Jeg ser vann og fjell i horisonten,
månens lys bader seg i naturens himmelhvelv,
vannet – et speilbilde av stjernene på himmelen over.

Jeg våkner, – Edvard, Edvard;
min kjærlighetskvinne forærte meg en drøm, –
en kjærlighetshistorie.

Jeg sovner. – Med ett duren av fløyten.
Vesende damp. Vi er kommet til Finse,
– høyeste punkt på denne ferden fra Kristiania til Bergen.

Jeg ser ut vinduet. Fortsatt noen små snøflekker her og der.
Mørket siger innpå, søvnen tar meg.

Jeg kaldsvetter. Jeg hører stemmer. Jeg hører gråt og latter.
Det er noe sørgmodig, – syke mennesker forvandlet til elskende par.
Atter en gang, befinner jeg meg i melankoliens verden –
en verden uten substans.

Selvopplevde tanker,
grunnvollen i livet.
Fanden heller, – depresjonen skal ikke ta meg.
Søvnen gir meg ro, –
ro i mitt sinn.

Jeg drømmer om verdensbyen Bergen mellom de syv fjell, –
en by av kjærlighet, der jeg finner meg selv,
der jeg kan være meg selv.

Bort fra sjalusi av kunstnere som ikke forstod meg,
av kjærlighetssorg, –
en ny frisk start på en ny dag,
det er Bergen by.

Solen skinner atter en dag,
og bergenserne lyser opp mitt hjerte.

Les diktene til Edvard Munch fra Åndeverden – Edvard Munch

 
Ekspresjonistens kunst.
Naturalismen ble for meg en trelldom.
Så vakker, så speilaktiv, – naturens skjønnhet forvitres ikke.
Men mine følelser, mine tanker;
angsten, sorgen, smerten, lidenskapen,
kjærligheten, døden, livet –
får ikke plass på mitt lerret i naturens speilbilde.

Jeg druknet inntil jeg så lyset i mitt eget kunstverk.
Livsfrise; sjelelig, angstfull, melankolsk, kjærlig.
Døden så ikke lyset før jeg var blitt meg selv.

Farger skaper liv.
Farger av angst, begjær, besvær, kjærlighet, sjalusi, årvåkenhet.
Den lidenskapelige kunst finnes i ekspresjonistens verden.
Fritt tenkende, fritt malende, den kreative ånd svever over lerretet.

Solen er min kjærlighet, månen min dyd.
Å male naturen – min lekegrind.
Kunsten forteller noe.

Uten et budskap har kunsten ingen verdi.
Jeg har fortalt om livet i bilder.
Livet og døden er ett, for livet er evig.
Min stemme er etter døden, fra åndeverden.

Jeg ser sulten.
Jeg ser den ekstreme fattigdom i min familie på jorden.
Kunsten min er til for å hjelpe det skrikende barn,
mennesker på flukt, mennesker som lider på Moder jord.

Døden er barmhjertig mot dem som ser sin neste som seg selv.
Egoismen, grådigheten, materialismen i overflod gir besvær
etter dødens utgang.

Elsk din neste som deg selv, –
et vanskelig utrykk å etterleve, men prøv så godt du kan.
Det vil gi deg et godt liv, ikke bare på Moder jord,
men inn i evigheten.

Klimafornekteren har gått seg vill.
Moder jord må bli karbonnøytral.
En jord som gir smerte, som skaper ulevelig kår for mennesker og dyr.
Etterlev Paris avtalen, – den deilige planeten må bevares, komme i balanse.
En og en halv graders målet er din fordømte plikt å oppnå –
for dine neste generasjoners ve og vel.

Der egoismen rår har kjærligheten dårlige kår.
Et ordtak, velkjent, og avgjørende for vår felles framtid.