Ekspresjonistens kunst.
Naturalismen ble for meg en trelldom.
Så vakker, så speilaktiv, – naturens skjønnhet forvitres ikke.
Men mine følelser, mine tanker;
angsten, sorgen, smerten, lidenskapen,
kjærligheten, døden, livet –
får ikke plass på mitt lerret i naturens speilbilde.

Jeg druknet inntil jeg så lyset i mitt eget kunstverk.
Livsfrise; sjelelig, angstfull, melankolsk, kjærlig.
Døden så ikke lyset før jeg var blitt meg selv.

Farger skaper liv.
Farger av angst, begjær, besvær, kjærlighet, sjalusi, årvåkenhet.
Den lidenskapelige kunst finnes i ekspresjonistens verden.
Fritt tenkende, fritt malende, den kreative ånd svever over lerretet.

Solen er min kjærlighet, månen min dyd.
Å male naturen – min lekegrind.
Kunsten forteller noe.

Uten et budskap har kunsten ingen verdi.
Jeg har fortalt om livet i bilder.
Livet og døden er ett, for livet er evig.
Min stemme er etter døden, fra åndeverden.

Jeg ser sulten.
Jeg ser den ekstreme fattigdom i min familie på jorden.
Kunsten min er til for å hjelpe det skrikende barn,
mennesker på flukt, mennesker som lider på Moder jord.

Døden er barmhjertig mot dem som ser sin neste som seg selv.
Egoismen, grådigheten, materialismen i overflod gir besvær
etter dødens utgang.

Elsk din neste som deg selv, –
et vanskelig utrykk å etterleve, men prøv så godt du kan.
Det vil gi deg et godt liv, ikke bare på Moder jord,
men inn i evigheten.

Klimafornekteren har gått seg vill.
Moder jord må bli karbonnøytral.
En jord som gir smerte, som skaper ulevelig kår for mennesker og dyr.
Etterlev Paris avtalen, – den deilige planeten må bevares, komme i balanse.
En og en halv graders målet er din fordømte plikt å oppnå –
for dine neste generasjoners ve og vel.

Der egoismen rår har kjærligheten dårlige kår.
Et ordtak, velkjent, og avgjørende for vår felles framtid.

  One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight