Edvard Munch var stadig vekk i Bergen og brukte flittig natt toget fra Kristiania. EDVARD MUNCH i ånden med diktet “Natt toget med Bergensbanen”.

Solen varmer mitt hjerte –
min indre sol.
Solen jeg selv skapte på mitt lerret,
som er åpenbaret i Universitetets Aula,
for alle til å kjenne på varmen,
jeg ønsker å gi mine medmennesker.

Jeg hører dampkjelens vesen,
sylindre og akslinger som lystrer naturens krefter.
Lyden av damplokomotivet gir meg ro.

Naturen hviner forbi i en hastighet jeg ikke klarer å absorbere.
En klar måne skinner inn gjennom vinduet i min sovekupé.

Jeg ser vann og fjell i horisonten,
månens lys bader seg i naturens himmelhvelv,
vannet – et speilbilde av stjernene på himmelen over.

Jeg våkner, – Edvard, Edvard;
min kjærlighetskvinne forærte meg en drøm, –
en kjærlighetshistorie.

Jeg sovner. – Med ett duren av fløyten.
Vesende damp. Vi er kommet til Finse,
– høyeste punkt på denne ferden fra Kristiania til Bergen.

Jeg ser ut vinduet. Fortsatt noen små snøflekker her og der.
Mørket siger innpå, søvnen tar meg.

Jeg kaldsvetter. Jeg hører stemmer. Jeg hører gråt og latter.
Det er noe sørgmodig, – syke mennesker forvandlet til elskende par.
Atter en gang, befinner jeg meg i melankoliens verden –
en verden uten substans.

Selvopplevde tanker,
grunnvollen i livet.
Fanden heller, – depresjonen skal ikke ta meg.
Søvnen gir meg ro, –
ro i mitt sinn.

Jeg drømmer om verdensbyen Bergen mellom de syv fjell, –
en by av kjærlighet, der jeg finner meg selv,
der jeg kan være meg selv.

Bort fra sjalusi av kunstnere som ikke forstod meg,
av kjærlighetssorg, –
en ny frisk start på en ny dag,
det er Bergen by.

Solen skinner atter en dag,
og bergenserne lyser opp mitt hjerte.

Les diktene til Edvard Munch fra Åndeverden – Edvard Munch

  One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight