Lyset gjennom vinduet treffer Thora Emilie i ansiktet.
Det lyser opp den kyske pike,
som nylig våknet denne stille morgenen.

Hun ser ut vinduet,
det kjærlige landskapet, gårdstunet, – det velstelte.
Bygningene gir en ro i sjelen hennes.
Hun kjenner på følelsen av blikket fra naturen –
som fyller hennes hjerte med glede og inspirasjon –
for en ny dag.

Fortsatt litt søvnig der på sengekanten,
når hun drar strømpene opp fra sine bare føtter.

Lysvirkningen i værelset, de blendende gardiner,
det hvite bord, det hvite sengetøy –
kjennetegner en nyfiken jomfru.
De kobolt blå veggene der lyset treffer –
minner meg om en himmelblå.
Det er en naturens side i selve værelset.

Jeg maler hennes unge kropp i et stillferdig øyeblikk,
jeg fyller henne med farger,
jeg fyller mitt lerret med hennes følelser.

En morgen, en kjærlighetens gave, –
en stemning som gir fred i sinnet, –
solrik, fargerik, –
blendende av en sol som speiler hennes hjerte.

Thora Emilie, en kjærlig kvinne, –
nyfiken, klar for en ny dyst.
Nytt arbeid venter på pensjonatet der hun har sitt virke,
Madame Reiffs pensjonat på Modum.

Min venn, er du klar for frokost?
Jeg spanderer!

Dikt til maleriet “MORGEN, 1884” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Hvilken smerte, hvilken sorg,
hvilken bedrøvelighet vi påfører oss selv gjennom våre liv.
Menneskets egoisme gir en bedrøvelig verden.
Menneskets begjær etter det jordlige gods blir dets besvær.

Angsten er til å føle på når kunnskapen om livet forvitrer.
For hva er nå livet?
Livet er en kamp for tilværelsen.
Angst skaper depresjoner.
Angst skaper frykt,
frykt for vår familie, for vår neste.

Kjenn på livet.
Forstå livet.
Å være kunnskapsløs gir angst om fremtid.
Livet er evig.

Jeg har vært mann og kvinne som alle andre, –
gjennom nye liv på jord.
Men en dag går man videre.
Diamanten er ferdig slipt.
Sjelen din har vært igjennom nok basketak.
Du bestemmer selv, men kommer ikke videre, –
uten enhet med din skaper.

Angsten forvitrer, –
når kunnskapen slår rot om virkeligheten.
For hva skal man engste seg om, –
når man er tilfreds med det materielle, –
med tilstrekkelig ernæring.
Et godt sted å være.

Meningen med livet er gitt gjennom denne kunnskap, –
at det er ingen død.
Livet er evig.
Din sjel er av Gud.
Du kan ikke dø.

Menneskene på broen er fylt av angst.
De hadde ikke kunnskapen om livet.
Jeg hadde ikke kunnskapen om det evige liv.

Dikt til maleriet “ANGST” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

Duften av kvinne åpner mine sanser.
En kjærlig kvinne, –
en erotisk kvinne i mine øyne.
Hun strekker sine armer over hodet.
Hennes kropp åpenbarer seg, –
gir meg en sensuell stimulering.

Smilet hennes, –
og de varme leppene, –
de skjønne røde leppene – former et hjerte.
Hennes øyne er stjerner i mørket,
hun lukker dem forsiktig, –
og erotikkens kunst er et faktum.
Madonna blir ekte.

Jeg kan se henne for meg i sin virkelighet.
Hun er ikke lenger et maleri på lerret.
Hun er blitt min kjærlighet, min elskerinne.
Livet er en elskovskunst.
Det erotiske yngler frem neste generasjon.
Vi ble til gjennom far og mors erotikk.
Kjærligheten skapte oss.

To sjeler som fant hverandre,
som sammen skapte øyeblikket, –
der sæd og egg ble ett, et nytt menneske.
Elskovens kunst bærer frukter i Guds skapelse.

Madonna ble min kjærlighet, levende, ekte.
Fanget på et lerret, åpnet for å gi fuglen frihet.
Lengselen etter livets fasetter var Madonnas
åpenbaring, ett i kjærlighet,
et nytt sjelelig liv i en ny verden.

Reinkarnasjon ga Madonna et nytt liv, –
et nytt liv til å bære nye frukter, til å lære –
livets hav av muligheter.
Min evige Madonna.

Dikt til maleriet “MADONNA” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

Kjærlighetens vinger kjenner ingen grenser.
Fra en elskov, en kjærlig stund mellom to individer.
En kjærlighet som føles smertelig.
På samme tid som kjær og vennlig.
Vi er ett i dette øyeblikk når vi smelter sammen,
hvor vi finner hverandres sjelsliv.

Et hjerte som banker i samme takt.
Plutselig, – rives mitt hjerte i filler.
En smerte ugjenkjennelig,
min kjærlighet ble smertefull,
min kvinne var ikke lenger i min barm.

Sorgen, kjærlighetssorgen –
En fortvilelse, en lidenskap som ble revet bort.
Jeg føler blodet tappes fra min kropp.
Jeg føler kvinnens nærvær,
en blodfylt tanke blir til rødt hår,
innbundet.

Jeg klarer ikke løse meg fra redselen,
fra det jeg opplever som et helvete,
mitt eget sinn, mørkt, –
vampyren, min egen egoisme.
Min egen sorg og smerte er vampyrens ansikt.

Et maleri, et lerret, en pensel har skapt –
en ny depresjon, en ny lengsel fra mørke til lyset.
Vampyren er meg selv.
Mitt eget sinn, min egen sinnsstemning.
Kvinnen med det røde hår er min engel,
fylt av kjærlighet.

Vi skaper oss selv,
og vårt eget liv.

Dikt til maleriet “VAMPYR” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

En tid med uhelbredelig sykdom.
En inderlig god søster, –
Sophie på sitt sykeleie.

Den siste tid,
en visshet om døden.
Tanker som spiller på ulike strenger,
klart tenkende individ.

Ser seg selv i speilet.
Hvor er jeg, hvem er jeg, hvor hen skal jeg?
Ansikter som flyktig farer forbi,
ansikter som virker kjent.
Kom og hold meg i hånden.
Jeg vil ikke være alene.

Et inderlig godt smil,
et kjærtegn.
Jeg har deg kjær.
Mitt hjerte synger for deg, –
synger for deg inn i evigheten.

Mitt lerret spruter av sorg,
smerte og kjærlighet.
Farger kan ikke beskrive min kjærlighet for deg,
min venn.

Sophie forlot oss med et smil,
som om et nytt liv gav ny mening,
en elskverdig velkomst,
kjente, ukjente, dog bare kjærlighet.

Et sykt barn ble med ett del av evigheten,
i Guds kjærlighet.

Dikt til maleriet “DET SYKE BARN” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021