Lyset gjennom vinduet treffer Thora Emilie i ansiktet.
Det lyser opp den kyske pike,
som nylig våknet denne stille morgenen.

Hun ser ut vinduet,
det kjærlige landskapet, gårdstunet, – det velstelte.
Bygningene gir en ro i sjelen hennes.
Hun kjenner på følelsen av blikket fra naturen –
som fyller hennes hjerte med glede og inspirasjon –
for en ny dag.

Fortsatt litt søvnig der på sengekanten,
når hun drar strømpene opp fra sine bare føtter.

Lysvirkningen i værelset, de blendende gardiner,
det hvite bord, det hvite sengetøy –
kjennetegner en nyfiken jomfru.
De kobolt blå veggene der lyset treffer –
minner meg om en himmelblå.
Det er en naturens side i selve værelset.

Jeg maler hennes unge kropp i et stillferdig øyeblikk,
jeg fyller henne med farger,
jeg fyller mitt lerret med hennes følelser.

En morgen, en kjærlighetens gave, –
en stemning som gir fred i sinnet, –
solrik, fargerik, –
blendende av en sol som speiler hennes hjerte.

Thora Emilie, en kjærlig kvinne, –
nyfiken, klar for en ny dyst.
Nytt arbeid venter på pensjonatet der hun har sitt virke,
Madame Reiffs pensjonat på Modum.

Min venn, er du klar for frokost?
Jeg spanderer!

Dikt til maleriet “MORGEN, 1884” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

  One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight