– Edvard, Edvard – hører du meg ikke?
En kvinnestemme løsner taket i mine tanker, –
tanker som svever flyktig denne aftenen.

Månens gjenskinn i sjøen er som en gul pil –
farende gjennom mitt hjerte.
Kvinnestemmen er der fortsatt.
– Edvard, du må høre på meg.

Sommernatten er varm,
en gylden aften.
Hennes lysbrune hår liggende ned over skuldrene og ryggen,
hennes øyne som en mørk brønn.
Hvor er jeg?
Hvem er jeg?
Hva vil du meg?

– Kjære Edvard, kom bort til meg.
Jeg ser den lysblå kjolen, broderiene, hvite, glinsende.
Hennes munn, et rosa skjær.
Hennes øyne gjennomborer meg.

Sterk, men tilforlatelig. Jeg blir ett med henne.
En omfavnelse, et erotisk kyss.
En uforglemmelig sommernatt,
den forbudte kjærlighet,
det erotiske vanvidd.

En hud, min hånd fester seg ved.
Hud mot hud, varme, –
hennes utstråling gjør meg gal.

Sjøen glitrer med sine stjerner,
speiles av omgivelser, av månens kraft.
Universet blir med ett vårt lille univers.
Kvinnens stemme visker til meg:
– Jeg elsker deg.

Et kjærtegn og mine tanker drukner i hennes øyne.
Sommernattens drøm.

Dikt til maleriet “STEMMEN” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Se på meg kjære Sophie.
Klarer du å åpne øynene dine?
Munnvikene hennes løfter seg.
Et lite smil med halvveis åpne øyne.

Jeg er her hos deg Edvard.
Hva skal man si til en dødssyk pike,
til en pike som man har så inderlig kjær?
Hvilken oppmuntring skal man gi?

Min oppmuntring den gang var et vennlig smil og en klem.
En familie i sorgfull stemning, fortvilelse, død, galskap.
Gjennom trøst?
Vi vet jo ingenting om hva som venter en.
Det er til å bli gal av, deprimerende.

Det er et vanvidd vi har fått servert –
fra det religiøse kapittel.
Sophie døde ikke,
tuberkulosen frarøvet hennes fysiske kropp,
men sjelen kan ikke dø.
Sophie er levende.

Døden er ikke et avsluttet kapittel,
det er begynnelsen på et nytt kapittel.

Religiøse dogmer gir angst og depresjon.
Vi forstår dem ikke.
De er oppdiktet, de dogmer som er utenfor vår forstand.
Sykeleie til Sophie trengte ikke være et sorgens kapittel,
en sorgfull historie.
Ja, vi ville savne henne, men vi ville vite at lidelsen var slutt,
og et nytt liv med kjærlighet kom til henne.

Den religiøse kontekst må revideres,
Livet må gis håp, – en forståelig historie.
Ikke barbariske levninger fra fortiden.
Kirken har en oppgave.

Livet er evig, Sophie er levende,
Jeg er, har alltid vært en skapning av Gud.
Et liv gitt oss alle.

Dikt til maleriet “DØDEN I SYKEVÆRELSET” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Lyset gjennom vinduet treffer Thora Emilie i ansiktet.
Det lyser opp den kyske pike,
som nylig våknet denne stille morgenen.

Hun ser ut vinduet,
det kjærlige landskapet, gårdstunet, – det velstelte.
Bygningene gir en ro i sjelen hennes.
Hun kjenner på følelsen av blikket fra naturen –
som fyller hennes hjerte med glede og inspirasjon –
for en ny dag.

Fortsatt litt søvnig der på sengekanten,
når hun drar strømpene opp fra sine bare føtter.

Lysvirkningen i værelset, de blendende gardiner,
det hvite bord, det hvite sengetøy –
kjennetegner en nyfiken jomfru.
De kobolt blå veggene der lyset treffer –
minner meg om en himmelblå.
Det er en naturens side i selve værelset.

Jeg maler hennes unge kropp i et stillferdig øyeblikk,
jeg fyller henne med farger,
jeg fyller mitt lerret med hennes følelser.

En morgen, en kjærlighetens gave, –
en stemning som gir fred i sinnet, –
solrik, fargerik, –
blendende av en sol som speiler hennes hjerte.

Thora Emilie, en kjærlig kvinne, –
nyfiken, klar for en ny dyst.
Nytt arbeid venter på pensjonatet der hun har sitt virke,
Madame Reiffs pensjonat på Modum.

Min venn, er du klar for frokost?
Jeg spanderer!

Dikt til maleriet “MORGEN, 1884” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Hvilken smerte, hvilken sorg,
hvilken bedrøvelighet vi påfører oss selv gjennom våre liv.
Menneskets egoisme gir en bedrøvelig verden.
Menneskets begjær etter det jordlige gods blir dets besvær.

Angsten er til å føle på når kunnskapen om livet forvitrer.
For hva er nå livet?
Livet er en kamp for tilværelsen.
Angst skaper depresjoner.
Angst skaper frykt,
frykt for vår familie, for vår neste.

Kjenn på livet.
Forstå livet.
Å være kunnskapsløs gir angst om fremtid.
Livet er evig.

Jeg har vært mann og kvinne som alle andre, –
gjennom nye liv på jord.
Men en dag går man videre.
Diamanten er ferdig slipt.
Sjelen din har vært igjennom nok basketak.
Du bestemmer selv, men kommer ikke videre, –
uten enhet med din skaper.

Angsten forvitrer, –
når kunnskapen slår rot om virkeligheten.
For hva skal man engste seg om, –
når man er tilfreds med det materielle, –
med tilstrekkelig ernæring.
Et godt sted å være.

Meningen med livet er gitt gjennom denne kunnskap, –
at det er ingen død.
Livet er evig.
Din sjel er av Gud.
Du kan ikke dø.

Menneskene på broen er fylt av angst.
De hadde ikke kunnskapen om livet.
Jeg hadde ikke kunnskapen om det evige liv.

Dikt til maleriet “ANGST” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

Duften av kvinne åpner mine sanser.
En kjærlig kvinne, –
en erotisk kvinne i mine øyne.
Hun strekker sine armer over hodet.
Hennes kropp åpenbarer seg, –
gir meg en sensuell stimulering.

Smilet hennes, –
og de varme leppene, –
de skjønne røde leppene – former et hjerte.
Hennes øyne er stjerner i mørket,
hun lukker dem forsiktig, –
og erotikkens kunst er et faktum.
Madonna blir ekte.

Jeg kan se henne for meg i sin virkelighet.
Hun er ikke lenger et maleri på lerret.
Hun er blitt min kjærlighet, min elskerinne.
Livet er en elskovskunst.
Det erotiske yngler frem neste generasjon.
Vi ble til gjennom far og mors erotikk.
Kjærligheten skapte oss.

To sjeler som fant hverandre,
som sammen skapte øyeblikket, –
der sæd og egg ble ett, et nytt menneske.
Elskovens kunst bærer frukter i Guds skapelse.

Madonna ble min kjærlighet, levende, ekte.
Fanget på et lerret, åpnet for å gi fuglen frihet.
Lengselen etter livets fasetter var Madonnas
åpenbaring, ett i kjærlighet,
et nytt sjelelig liv i en ny verden.

Reinkarnasjon ga Madonna et nytt liv, –
et nytt liv til å bære nye frukter, til å lære –
livets hav av muligheter.
Min evige Madonna.

Dikt til maleriet “MADONNA” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021