Audio
Getting your Trinity Audio player ready...
|
Se på meg kjære Sophie.
Klarer du å åpne øynene dine?
Munnvikene hennes løfter seg.
Et lite smil med halvveis åpne øyne.
Jeg er her hos deg Edvard.
Hva skal man si til en dødssyk pike,
til en pike som man har så inderlig kjær?
Hvilken oppmuntring skal man gi?
Min oppmuntring den gang var et vennlig smil og en klem.
En familie i sorgfull stemning, fortvilelse, død, galskap.
Gjennom trøst?
Vi vet jo ingenting om hva som venter en.
Det er til å bli gal av, deprimerende.
Det er et vanvidd vi har fått servert –
fra det religiøse kapittel.
Sophie døde ikke,
tuberkulosen frarøvet hennes fysiske kropp,
men sjelen kan ikke dø.
Sophie er levende.
Døden er ikke et avsluttet kapittel,
det er begynnelsen på et nytt kapittel.
Religiøse dogmer gir angst og depresjon.
Vi forstår dem ikke.
De er oppdiktet, de dogmer som er utenfor vår forstand.
Sykeleie til Sophie trengte ikke være et sorgens kapittel,
en sorgfull historie.
Ja, vi ville savne henne, men vi ville vite at lidelsen var slutt,
og et nytt liv med kjærlighet kom til henne.
Den religiøse kontekst må revideres,
Livet må gis håp, – en forståelig historie.
Ikke barbariske levninger fra fortiden.
Kirken har en oppgave.
Livet er evig, Sophie er levende,
Jeg er, har alltid vært en skapning av Gud.
Et liv gitt oss alle.
Dikt til maleriet “DØDEN I SYKEVÆRELSET” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021