Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 4. juli 2021.

 
Sjelens vandring –

Ny lærdom, sjelens utvikling,
livets linjer.
De forgangne tider,
linjene jeg husker, nye liv,
fremtiden har vi foran oss.

Hvilke linjer vil jeg skape?
Mine livslinjer, – kjærligheten for min neste.
Jeg ofrer mitt liv for å se kjærligheten blomstre.
Nye livslinjer, nye generasjoner.
Barn født inn i en ny virkelighet.
Sjelens vandring.

Mine liv, livets linjer.
Veien har jeg gått selv.
Nye stier, ett kart i mitt indre.
Hva vil jeg?
Hvilke linjer ligger forut?
Mitt liv, det evige liv.

Det liv du skaper for fremtiden, –
livet du gir til dine barn, dine etterkommere,
– gir grobunn for deres linjer, livslinjer, veier,
noen vi alle må gå, noen som bare er dine,
som du kan ha i ditt hjerte, som du kan minnes.

Et kjærlig blikk, en vinterstemning, en solnedgang,
en morgenstund du våknet av fuglekvitter, –
øyeblikk som er kjær.
Den kjærlighet du ga til dine neste –
ble den vakreste linjen, livslinjen, ditt liv.

Sjelens vandring, –
dine liv, din ånd gjennom mange årstider.
Sjelens vandring, –
en gave gitt i kjærlighet.
Sjelens vandring, –
en dag, Guds vandring, deg selv,
ett i skaperverket, ett med Gud.

Broen –

Mine dikt kommer til dere ubehøvlet.
Mine ord fra himmelriket.
Flyvende over broen.
Kjærlighetens bro.
Vår kommunikasjon med jorden.

Ord fylt av kjærlighet for min neste.
En bro skapt i kjærlighet, –
gjennom Guds skaperverk.
Vi er levende, – vi som døde fra jordens skorpe.
Vi kommer til dere.

Vi er i himmelens speil.
Du ser bare deg selv. Vi er speilet som ser alt.
Fra jord til himmel, broen som gir samhold,
som forteller sannheten,
sannhetens bro i kjærlighetens tegn.
Uten kjærlighet, ingen bro.
Guds skaperverk er broen.

Gi av dere selv sier den Allmektige ånd,
og jeg skal bygge broen for dere.
Gi deres søsken himmelens lærdom,
– hva vi selv erfarte,
som kan være til hjelp i ditt jordiske liv.
Hjelp for vår neste, for din generasjon,
for dine etterkommere.

Broen er en virkelighet.
En bro av kjærlighet.
Møt oss på broen.
Vi er levende, levende mennesker som dere selv.
En åndelig form, en menneskeform.
Blind for ditt øye, en realitet,
en kroppslig form i vår verden.

Vi er ikke så forskjellig, –
men kroppen vår er tilpasset vår virkelighet,
den sanne virkelighet,
som deres kropp er tilpasset jordens atmosfære.

Broen er til for å brukes.
For å skape forståelse for livets realitet.
En bro med visdom og kjærlighet bygget av Guds hender.
Vår bro, din bro, livets bro.

Gjennombruddet –

Se, –
hvordan kan det ha seg.
Krefter jeg ikke har sett før.
Usynlige krefter.
Hva i alle dager.

Du verden.
Kommunikasjonen med et bord,
et bord som løfter seg fra gulvet.
Det må da være tøv.
Det må da være selvpåført.

Et bord som kommuniserer,
som banker i gulvet,
ett bank for ja,
to bank for nei.

Et bord som løfter seg,
og svarer på dine spørsmål.
Det er en sannhet.
Vi kan vitalisere et bord, gjør det levende.
Ingenting er unaturlig i Guds skaperverk.

Er det ikke nifst å høre mediet puste tungt?
Å høre bank i gulvet som ikke skulle være der?
Kommunikasjon med det hinsidige?
Hva er dette for noe tøv?

Min venn, det er en realitet.
Det er ikke tøv.
Vi er levende mennesker som prøver å få kontakt.
Levende mennesker som er motsagt av dogmenes tale.
Ubeskrivelig dumt.

Hva fanden er det du tror du er, allvitende?
Du som ikke engang forstår ditt eget vesen.
Øyne som kan se, ører som kan høre.
For utrolig til å være sant, men du tar det som en selvfølge.

Hva vet du om cellenes oppbygging?
Hva vet du om kraften du har inni deg selv, –
kraften som driver din fysiske kropp?
Du vet ingenting, min venn.

Se, –
og du vil lære.
Gjennombruddets time.
Det er da helt umulig å vite det?
Det ukjente.
Hvordan i alle dager kunne de vite det?
Det vet da bare de døde.

Hvordan fant de det?
Spørsmål du vil stille, – gjennombruddets øyeblikk.
Livet etter døden blir kjent.
Livet uten død, – kun en ny dimensjon,
for min venn, det finnes ingen død.

Jeg vil ikke tro det jeg ser.
Dogmenes tid er forbi.
Livets realitet er åpnet.
Vi kommer til dere i kjærlighet, ingenting å frykte.
Det er jordens ugjerninger, folk uten forstand,
egoisme og maktbegjær, det skal du frykte.
Det skal du kaste fra deg.

Himmelriket – de levende døde,
er som du selv, mennesker.
En dag vil du bo i vår verden.
Du vil lengte etter å fortelle dine at du er i live,
at det er ingenting å frykte, –
fordi du kom til kjærlighetens rike.

Glemt på jorden, –
forstummet i gjennombruddets øyeblikk.
La gjennombruddet bli din åpenbaring.
Livets åpenbaring.

Ditt liv –

Dagen er solrik.
Små hvite skyer haster av gårde på himmel blå.
Du har tatt turen ut i havgapet.
Sitter i åsen i det rosa skjæret mellom lyngen og tiriltungen,
som med sitt gule røde nebb hvisker til deg i vinden, –
som i et øyeblikk vil gi deg livets åpenbaring.

Dine tanker følger de flyktige skyene,
noen måker skriker, følger vinden,
svever frem og tilbake på luftstrømmene.
For en deilig sommerdag. Livet er ditt.
Et søtt øyeblikk som gir deg fred i sjelen.
Jorden har da også søte øyeblikk.

Med ett brytes freden.
Du hører et drønn,
og jagerflyet skremmer måkene, idyllen.

Hva brukes disse maskinene til?
Tristheten kommer sigende.
Du minnes krigen i Yemen, i Syria,
i Afghanistan, i Irak, i Palestina.
Hvorfor må mennesket ødelegge seg selv,
sin neste.

Det er jo galskap.
Kontrastene i ditt liv er til å kjenne og føle på,
fra glede til tristhet på et øyeblikk.

Tankene dine vender tilbake til åsen.
Det rosa skjæret, de små viltre blomstene, –
gule, hvite, rosa, noen bomullsdotter her og der,
myren som med ett dufter fra varme stråler.
En termikkboble fanges av nesen, – inndrag.
Du føler du puster ut naturens bilder av skjønnhet.

Jeg må redde verden.
Det er din tanke.
Alle mennesker må oppleve stillhetens,
fredens øyeblikk slik jeg nå gjør.
Det er her jeg vil være.
Tanken om ondskap, voldelige,
flammende tilstander må få sin ende.

Min venn,
du kan ta del i å skape en bedre verden.
Du kan gi av deg selv.
Du kan rope høyt om urettferdighet,
om galskap; krigene som herjer, –
så politikerne får folkets røst for sine beslutninger.

Vi kan alle gjøre vår del for å bedre kårene –
for verdens ulykkelige og uskyldige,
dine medmennesker.
Din kjærlighet for din neste –
kan gjøre en forskjell.

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 4. juli 2021.

 
Demokratiet –

Jeg er en fri sjel.
Jeg bor i et fritt land.
En rettsstat.
Et folkestyre.
En trygg tilværelse.

Jeg bor i et demokratisk land.
Der menneskeverd og menneskerettigheter er en selvfølge.
Vi har bygget vårt land.
Vi har kjempet for våre rettigheter.
Vi har skapt et naturlig menneskeverd, –
Guds skapelse i oss selv.

Et land med hjerterom.
Et land hvor folk behandles likt.
Hvor loven står sterkt, en lov som
kjemper for alle,
en lov uten innblanding fra et folkestyre.

Vi velger våre folk, våre politikere.
Vi gir dem makten, vi tar makten fra dem
om ikke folkets vilje får styre, om ikke
menneskerettighetene ivaretas.
Demokratiet står sterkt i Norge.

Egoisme og maktbegjær gir diktatoriske tilstander.
Demokratiet har dårlige kår, når makten rår.
Kjærligheten for vår neste blir et tomrom når folket
ikke får styre.
Et folkestyre av kjærlighet,
av barmhjertighet for vår neste.

Demokrati,
et storting, en regjering valgt av folket.
Til felleskapets beste.
En nasjon, alle i arbeid, velferd, integrering.
Vi er ett folk.

Et folkeslag i en verden der menneskerettigheter
er ukjent for mange.
Et menneskeverd vi tar for en selvfølge.
Det er vår fordømte plikt å hjelpe –
alle folkeslag i denne verden til et rikt liv,
et liv vi tar som en selvfølge,
i et modent demokrati.

Det er kjærlighet for vår neste.
Vår fane skal svaie, demokratiets fane,
– prektig som en svane.

De Forente Nasjoner –

Et felleskap til vårt beste.
Et felleskap for alles beste.
Å forene nasjoner gir samhold,
sikrer fred og fordragelighet.

Et forente nasjoner med
menneskerettigheter og menneskeverd som grunnpilar.
Irettesette stater, nasjoner der egoismen rår,
der makten overgår menneskets vilje.

En bærekraftig utvikling, – åndens bærekraft,
Våre tanker om likhet blir til målbare dimensjoner.
Forente mål og strategier for å hjelpe mennesket –
i hver krinkelkrok på Moder Jord.

Vi er ett, mange mennesker,
samme verdi.
Menneskeretten, menneskeverdet er gitt oss alle av vår skaper.
Menneskets uvilje og råskap forringer den medfødte rett.

De forente nasjoner skal ivareta alle som en.
Gi oss trygghet,
en sikker fremtid
et bærekraftig liv.

En nasjon tilhører vi, en nasjon er gitt oss,
de forente nasjoner er gitt oss alle.
Vi tilhører felleskapet,
Vi er ett med de forente nasjoner, –
ingen grenser, et land, et landskap, Moder Jord.

Solidaritet –

De røde flagg, de røde faner flagrer i vinden, –
arbeiderklassens kamp for frihet,
for rettigheter i arbeidslivet, –
for sitt menneskeverd.

Verden trenger vår solidaritet.
På lik linje med de røde flagg.
I vinden, – et blaff, en erindring, et minne –
er det som er igjen fra en århundrets kamp –
for friheten til et anstendig menneskeliv.

Et barn sulten, en familie i tårer, –
et krigs øde uten avling.
I solidaritetens navn la oss hjelpe dem,
gi dem livsgrunnlag tilbake.

Menneskets begjær, vanviddet, –
galskapens hoder kjenner ikke engang navnet solidaritet.
La oss svinge fanene, de blodige flaggene for våre likestilte,
våre medmennesker, menneskene vi ikke ser med våre øyne,
men som vi hører gråten fra.

Vi skal kjempe for dere,
dere som lever i hungersnød, i fattigdom, –
for vi er ett folk, menneskeheten, –
et ukrenkelig menneskeverd.

Menneskerettigheter for alle,
de forente nasjoner, fredens symbol, solidaritet.
Samhørighet er slagordet.
Vi er alle i samme båt,
åndens bærekraft – din vilje.

Solidaritet, fred, trygghet, bærekraftig utvikling, –
alles menneskerettigheter er like,
vi er ett og en i Guds skapelse.

Menneskeverd –

Ukrenkelig, menneskets liv.
Livet gitt oss alle, samme verdi.
Menneskeverd, – et klingende ord i ditt hjerte.
Sjelens sannhet, åndens bærekraft.
Vi er da alle like, født like,
kommer fra samme sted, himmelriket.
En ny ånd, et nytt menneskeverd, –
likhet for alle.
Det var ordene jeg var fylt med –
da jeg kom til denne verden.

Jeg ble krenket.
Mitt menneskeverd ble krenket i
konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen.
Friheten var borte,
livet var borte disse år.

Menneskesinnet, så ufattelig stort,
større enn egoismens og maktbegjærets lavere mål.
For på toppen hersker den evige kraft –
kjærligheten, –
alt annet blir for smått.

Menneskesinnet, sjelen din overlever alt.
Den uendelig barmhjertighet.
Det er Guds kjærlighet, vår kjærlighet for at –
jordens folk skal nå toppen i menneskesinnet;
kjærligheten som skapte deg, som holder deg i live.
Menneskeverdet er ukrenkelig.
Åndens lærdom.

Sannhetens speil –

Vannspeilet røper alt.
Himmelspeilet ser alt.
En verden fylt av angst.

Jagerflyet flyr mellom speilenes overflate.
Med ett et inferno av flammer.
Hungersnød er et faktum.
Avlinger ødelagt, mennesker drept.
Barna skrikende uten klær, løpende.

Soldater med gevær.
Hva fanden gjør jeg her?
Mitt liv er ødelagt.
Politiske krefter –
som sendte meg ned i djevelens rike.

La oss komme oss ut,
la oss komme oss vekk herfra.
La oss stille djevelens ryttere for domstolen.
La dem få kjenne på sin egen frykt, –
sitt tap av frihet.

La krigens herjinger, dens stål bli til jordens ploger.
Renske vekk uretten, velte jordens kraft og gi
frøenes synlighet – en jord, en fruktbar jord.
Nye avlinger, krigens glemsel.

Hva fanden holder dere på med –
dere maktbegjærlige?
Grusomheter som vil speiles i deres egen himmel –
på vannets overflate, speilets kraft.
Ugjennomtrengelig, aldri glemt.

Himmelens speil kaster skygger –
over menneskets ugjerninger.
Fortapelse i menneskesinnet,
det blir ugjerningens sertifikat.
Sannhetens speil unnviker ingen,
sannhetens speil vil fortelle historien.

Avlingene kan høstes.
En fruktbar jord, ploger med kjærlighet –
som ser mot himmelens speil;
klima, en ny krig, tørke, flommens herjinger, –
stormens ubarmhjertige vær,
en temperatur som skålder de fattigste av de fattige.

Hva fanden holder dere på med?
Stopp klima endringene.
Gi de fattige bedre kår, livets rett, –
deres menneskeverd og rettigheter som dine egne.
Covid19, det ubarmhjertige virus.
Sluppet løs av menneskeheten,
tatt fra dyreriket.

Herjinger i vannspeilets overflate.
Himmelens speil reflekterer ugjerningene,
urettferdigheten, de rike først,
de fattige om noe er igjen.
Sannhetens speil gir det ekte bildet,
forvirrer ingen.

Se deg selv i speilet.
Har du ren samvittighet?
Du kan gjøre noe med det.
Du kan bidra til at ulikhetene –
blir visket bort på vannspeilets overflate.

Da kan du se deg selv igjen på speilets overflate,
en refleksjon av himmelens speil,
ditt eget himmelrike,
ditt eget jeg, sjelens sanne ansikt.

Din fordømte plikt –

Jeg er et menneske.
Jeg som alle andre,
må fylle livet mitt med mening.
Hva er meningen med livet?

Hvorfor kom jeg til dette, jordens univers?
Hvorfor ble jeg til?
Hva er jeg her for?

Min venn, du er en Guds skapning,
en kjærlighet som skapte liv, som ga deg liv, –
for å gi ditt bidrag, –
for jordens ve og vel, for menneskers velferd.

Det er din fordømte plikt å bidra og hjelpe din neste.
Det er derfor du er her.
Det er derfor du ble gitt et nytt liv.
Sjelens vandring, for å utvikle deg selv.
For selv å bli kjærlighet, ett med din skaper.

Du valgte det selv, ditt nye liv.
Vanskelig å forstå.
Vanskelig å se i dogmenes verden,
fortryllende eventyr – eventyr uten mening,
galskapens kapittel.

Riv deg løs.
Bruke ditt eget sinn, din egen fornuft, forstå livet,
vær deg selv bevisst.
Lytt til ditt indre, –
kjærligheten som brakte deg til dette livet,
som holder hjertet i balanse.

Hør dine hjertebank.
Uten åndens bærekraft er det intet liv.
Lytt til ditt hjerte, – dine hjertebank.
Det er livets ånd.
Det evige liv, –
hjertebank du ikke hører,
som speiles,
sannhetens speil.

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 2. juli 2021.

 
Isbjørnens rike –

Naturens hvite landskap.
Isbreens blåaktige indre.
Permafrosten som hviler, –
og med ett et hode med skarpe tenner
som søker i vannskorpen mellom isflakene.
Et speilbilde fra breens glass.

Den store isbjørnen velter seg over et isflak,
skarpe klør fra en binne, –
med isbjørnungene ventende, sulten.
Plutselig en ringsel som gir dagens føde.
Havhesten flyr over breen og beskuer det hele,
– en ny dag i ishavsødet.

Lundefuglen dykker dypt og finner sin føde.
Småfisk og krepsdyr på vei til overflaten –
i lundefuglens fargerike nebb.
Havhesten holder utkikk.
Noen krepsdyr som mister taket fra lundefuglens fangst –
blir havhestens utbytte.

Isbjørnens rike,
et vakkert landskap i det iskalde nord.
Motstandsdyktig mot vær og vind.
Spekket som gir det store rovdyret,
det største av de alle,
et skjold i ishavets kalde dykk og lange utfarter –
mot isen i det kalde nord.
Søkende i sitt hjemland etter føde, –
føde for sin bestand, for å opprettholde isbjørnens rike.

Guds skapelse i tundraens land.
Snødekt i årets mange dager.
Gylden fauna og flora, reinrosens sang i vinden.

Hvitkinnsgåsa, høyt med sitt nebb,
så prektig, hekkende.
En flora for enhver smak.
En fauna hvor polararter formerer seg;
snørypa, villrein, polarreven – den hvite lunefulle jegeren,
– et dyreliv i isbjørnens rike.

Havnivået stiger, snøen smelter, –
isbjørnen sulter.
Klimaendringer gir vanskelige kår –
for den prektige hvite skapningen.
Vårt ansvar; tundraen, is-områdene, – det polare beltet,
– naturens prakt i ditt hjerte.

 

---

“Isbjørnens rike” er ett av seks dikt i Landskap, fra Arnulf Øverland i ånden, 2021.

---

 

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 17. juni 2021.

 
Isbjørnens rike –

Naturens hvite landskap.
Isbreens blåaktige indre.
Permafrosten som hviler, –
og med ett et hode med skarpe tenner
som søker i vannskorpen mellom isflakene.
Et speilbilde fra breens glass.

Den store isbjørnen velter seg over et isflak,
skarpe klør fra en binne, –
med isbjørnungene ventende, sulten.
Plutselig en ringsel som gir dagens føde.
Havhesten flyr over breen og beskuer det hele,
– en ny dag i ishavsødet.

Lundefuglen dykker dypt og finner sin føde.
Småfisk og krepsdyr på vei til overflaten –
i lundefuglens fargerike nebb.
Havhesten holder utkikk.
Noen krepsdyr som mister taket fra lundefuglens fangst –
blir havhestens utbytte.

Isbjørnens rike,
et vakkert landskap i det iskalde nord.
Motstandsdyktig mot vær og vind.
Spekket som gir det store rovdyret,
det største av de alle,
et skjold i ishavets kalde dykk og lange utfarter –
mot isen i det kalde nord.
Søkende i sitt hjemland etter føde, –
føde for sin bestand, for å opprettholde isbjørnens rike.

Guds skapelse i tundraens land.
Snødekt i årets mange dager.
Gylden fauna og flora, reinrosens sang i vinden.

Hvitkinnsgåsa, høyt med sitt nebb,
så prektig, hekkende.
En flora for enhver smak.
En fauna hvor polararter formerer seg;
snørypa, villrein, polarreven – den hvite lunefulle jegeren,
– et dyreliv i isbjørnens rike.

Havnivået stiger, snøen smelter, –
isbjørnen sulter.
Klimaendringer gir vanskelige kår –
for den prektige hvite skapningen.
Vårt ansvar; tundraen, is-områdene, – det polare beltet,
– naturens prakt i ditt hjerte.

Det ukjente –

Et nytt land, et nytt landskap.
Hva befinner seg der?
Er det noe som er farlig?
Hva er verdt å se?
Hva trenger jeg i dette nye landskap?
Er ikke det spørsmål å stille en selv?

Er det kaldt eller varmt?
Vil jeg møte folk?
Kjenner de mitt språk?
Hvor skal jeg spise?
Hvor skal jeg bo?

Et fotoapparat er verdt å ta med.
Bilder som skaper minner som jeg kan dele.
Et nytt eventyr, sågar et nytt liv i nye omgivelser.
Er det ikke slik du kjenner deg i et nytt landskap?
Spennende med ny horisont.

Nye planter, en flora jeg ikke kjente, –
en fauna jeg var fremmed for.
Et landskap jeg ble begeistret for,
farger – ukjente for mine øyne, –
en ny opplevelse for min sjel.

Men vi er da på jorden.
Moder Jord er da kjent.
Jeg har da sett mye av dette før.
Det gir meg ro, fred i mitt indre.
Det var ikke så farlig,
det ukjente var familiært.

Gode venner, kjente folk.
Det nye landskap var trygt og godt.
Ditt nye landskap; –
livet etter jordens liv var kjent.
Jeg hadde sett det før.

Min venn, det nye landskap jeg forteller om –
er livet etter din fysiske død,
et liv i kjente omgivelser,
ingen fiender, ingen harme, –
bare kjærlighet.
Sjelens vandring, – ditt nye landskap.

Morgenstund –

Det er daggry.
Jeg sitter ved vinduet.
Stearinlyset gir rommet fortsatt lys.
Åsen jeg ser som springer rett ut i havgapet lysner.

Et solstreif møter mitt blikk.
Den grønne lungen ut i havgapet er med ett fargerik.
Åssiden fylt av lyng med sitt lilla skjær.
Krusningene skimtes i havgapet innover mot stranden, –
en strand som venter på mitt morgenbad.

Jeg nipper til kaffen denne morgenstund.
Sollyset som blir sterkere varmer mitt hjerte.
Plutselig er rommet fylt av de varme stråler.
Stearinlyset har gjort sin plikt, –
og spares til skumringens time.

Morgenstunden gir meg mening, –
det vakre maleriet jeg ser fra mitt vindu.
Gårsdagens uvær forsvant bak solen.
Jeg kan fortsette mitt maleri.
Jeg finner penselen og min palett,
og gir navnet jeg har dvelt over denne stund, –
da morgenlyset varmet mitt hjerte nok en gang.
Jeg skriver min signatur på Guds skapelse;
Morgenstund.

Trist –

Jeg ser et mørke over Moder jord.
Et lite barn som skriker i det fjerne.
En mor som trøster.
En trøst i hungersnød.
Gråt som slår brister i mitt hjerte.

Ufattelig fattigdom,
boende i slummen.
Ingen fremtid.
Jeg blir trist.

Menneskets egoisme kjenner ingen grenser.
Øyne som ikke vil se et stakkars barn i øynene,
ser bort, – vekk fra det ubehagelige.
Hjelpe meg for en verden.

Hungersnød gir mørke skyer, –
skaper ufred i menneskesinnet,
gir tårene og skrikene virkelighet.
For det er den verden vi har skapt,
en verden av ekstreme ulikheter.

Ja, det kan virke som store hav skiller oss,
hav noen i sin sorg prøver å krysse,
bøte med livet for å gi barna en trygg oppvekst, –
vekk fra hungersnød og et ubarmhjertig liv.

Jeg ser hvite skyer drive vekk de mørke skyer.
Vår barmhjertighet kan gjøre underverker.
Du trenger ikke være trist.
Du kan bli en hvit sky som skaper livsgrunnlag –
og gode kår for din neste.

Du kan tørke vekk tårene,
du kan gi din hånd til barnet, en hånd å holde i,
en god hånd, ditt hjerterom for din neste.

Drøm –

Hvem er du?
Jeg er din skytsengel.
Jeg følger deg.
Jeg er her for å hjelpe deg.
Hvor kommer du fra?
Jeg er fra det indre landskap.
Jeg er sommerfuglen du får i maven, –
som varsler og gir råd.

Min intuisjon?
Ja om du vil, – jeg er din følgesvenn.
Men du har da ingen vinger.
Jeg er den du vil jeg skal være, –
med eller uten vinger.
Jeg er en engel, en ånd, et menneske, –
et ansikt som smiler til deg, som vil deg godt.
Er du en drøm?
Jeg er din drøm, –
en realitet, et drømmens vesen, –
en budbringer fylt av kjærlighet for min neste, –
for deg min venn.

En drøm – en virkelighet.
Drømmens vesen kan du skape, kan du male,
– drømmen som var din skytsengel,
som talte til deg.

Drømmer; skapende, vilter, –
tilbake i tid, nåtid, fremtid,
forstyrrelser fra ånd til jord, fra jord til ånd.

En evig vandrende sjel.
En ubestemmelig drøm.
En ukjent drøm.
Drømmer som gir livet mening,
– og drømmer vi vil være foruten.

Livets drøm; – likhet for alle,
kjærlighet, hengivenhet, barmhjertighet, –
et godt liv på Moder jord.
Din drøm – vår drøm.

Aften rød –

Jeg maler min himmel.
Penselen er blodrød.
Vinduet gir meg kontrasten.
Virkeligheten ute, sinnet mitt inne.
Hva skal det bli til?

En prektig himmel med skyer som brannfakler, –
idet solen gir sine siste stråler; blodige, men virkelige.
Et sant maleri.
En pensel som foreviger sannhetens øyeblikk.
Bli en stund lenger, – jeg er ikke ferdig.
Vent litt, – der ja.

Penselen nådde siste strøk.
En aften rød ble foreviget i mitt sinn, –
et speilbilde plassert på et lerret.
Mitt kunstverk – Guds skapelse.
God natt, min venn.

---

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 17. juni 2021

 
Vannspeilet

Det er blikk stille.
Jeg ser utover vannet.
Det er skumringens tid.
Skyene over meg bader i vannet,
bader i speilet av seg selv.

Himmelen er blå bak skyene,
som viser seg prektig på overflaten,
der skyene danser forbi i mine tanker.

Et solstreif treffer meg bak trærne,
og spiller på en dråpe som falt i vannet,
som laget små dønninger mot skyene, mot himmelen.

En liten dråpe kan gjøre underverker i et stille blikkfang.
I tidens tegn maler jeg mine tanker for dine øyne,
en verden som speiler seg i vannet, fra alle kanter,
trær som dobler seg i størrelse,
halvparten i vannet, halvparten over.

Jeg ser meg selv i vannspeilet.
Tidens tegn, – en ånd som kan gå på vannet.
Vi kan da vel saktens gå på vannet i min verden, i åndeverden.
En ånd, – en gang i kjøtt og blod,
det materielle mennesket,
det åndelige mennesket i vannets speil.

Jeg er Arnulf Øverland.
Jeg er levende.
En fysisk form i min verden, –
en åndelig form på vannspeilets overflate.

Kjenn meg gjennom mine dikt.
Tidens tegn vil vise at jeg er i live.
Vi er født i kjærlighet, av kjærlighet,
livets gave, – livet selv gir mening.

Mine ord, mitt liv,
– et liv også efter døden vil gi deg mening med livet, –
hvorfor du er her, hva du skal bruke livet ditt til.
Et liv som gir deg selv mening, –
å gi kjærligheten til din neste,
slik at du en dag i ånden, –
kan glede deg over ditt jordiske liv.

Vannspeilet er en sannhet, –
et liv som speiles når du har gitt din kjærlighet,
en dråpe, et fullendt liv som skapte bølger i vannet,
kjærlighetens bølger, dine bølger.

---

“Vannspeilet” er ett av syv dikt i Tidens tegn, fra Arnulf Øverland i ånden, 2021.

---

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL