|
Audio
Getting your Trinity Audio player ready...
|
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 17. juni 2021.
Naturens hvite landskap.
Isbreens blåaktige indre.
Permafrosten som hviler, –
og med ett et hode med skarpe tenner
som søker i vannskorpen mellom isflakene.
Et speilbilde fra breens glass.
Den store isbjørnen velter seg over et isflak,
skarpe klør fra en binne, –
med isbjørnungene ventende, sulten.
Plutselig en ringsel som gir dagens føde.
Havhesten flyr over breen og beskuer det hele,
– en ny dag i ishavsødet.
Lundefuglen dykker dypt og finner sin føde.
Småfisk og krepsdyr på vei til overflaten –
i lundefuglens fargerike nebb.
Havhesten holder utkikk.
Noen krepsdyr som mister taket fra lundefuglens fangst –
blir havhestens utbytte.
Isbjørnens rike,
et vakkert landskap i det iskalde nord.
Motstandsdyktig mot vær og vind.
Spekket som gir det store rovdyret,
det største av de alle,
et skjold i ishavets kalde dykk og lange utfarter –
mot isen i det kalde nord.
Søkende i sitt hjemland etter føde, –
føde for sin bestand, for å opprettholde isbjørnens rike.
Guds skapelse i tundraens land.
Snødekt i årets mange dager.
Gylden fauna og flora, reinrosens sang i vinden.
Hvitkinnsgåsa, høyt med sitt nebb,
så prektig, hekkende.
En flora for enhver smak.
En fauna hvor polararter formerer seg;
snørypa, villrein, polarreven – den hvite lunefulle jegeren,
– et dyreliv i isbjørnens rike.
Havnivået stiger, snøen smelter, –
isbjørnen sulter.
Klimaendringer gir vanskelige kår –
for den prektige hvite skapningen.
Vårt ansvar; tundraen, is-områdene, – det polare beltet,
– naturens prakt i ditt hjerte.
Et nytt land, et nytt landskap.
Hva befinner seg der?
Er det noe som er farlig?
Hva er verdt å se?
Hva trenger jeg i dette nye landskap?
Er ikke det spørsmål å stille en selv?
Er det kaldt eller varmt?
Vil jeg møte folk?
Kjenner de mitt språk?
Hvor skal jeg spise?
Hvor skal jeg bo?
Et fotoapparat er verdt å ta med.
Bilder som skaper minner som jeg kan dele.
Et nytt eventyr, sågar et nytt liv i nye omgivelser.
Er det ikke slik du kjenner deg i et nytt landskap?
Spennende med ny horisont.
Nye planter, en flora jeg ikke kjente, –
en fauna jeg var fremmed for.
Et landskap jeg ble begeistret for,
farger – ukjente for mine øyne, –
en ny opplevelse for min sjel.
Men vi er da på jorden.
Moder Jord er da kjent.
Jeg har da sett mye av dette før.
Det gir meg ro, fred i mitt indre.
Det var ikke så farlig,
det ukjente var familiært.
Gode venner, kjente folk.
Det nye landskap var trygt og godt.
Ditt nye landskap; –
livet etter jordens liv var kjent.
Jeg hadde sett det før.
Min venn, det nye landskap jeg forteller om –
er livet etter din fysiske død,
et liv i kjente omgivelser,
ingen fiender, ingen harme, –
bare kjærlighet.
Sjelens vandring, – ditt nye landskap.
Det er daggry.
Jeg sitter ved vinduet.
Stearinlyset gir rommet fortsatt lys.
Åsen jeg ser som springer rett ut i havgapet lysner.
Et solstreif møter mitt blikk.
Den grønne lungen ut i havgapet er med ett fargerik.
Åssiden fylt av lyng med sitt lilla skjær.
Krusningene skimtes i havgapet innover mot stranden, –
en strand som venter på mitt morgenbad.
Jeg nipper til kaffen denne morgenstund.
Sollyset som blir sterkere varmer mitt hjerte.
Plutselig er rommet fylt av de varme stråler.
Stearinlyset har gjort sin plikt, –
og spares til skumringens time.
Morgenstunden gir meg mening, –
det vakre maleriet jeg ser fra mitt vindu.
Gårsdagens uvær forsvant bak solen.
Jeg kan fortsette mitt maleri.
Jeg finner penselen og min palett,
og gir navnet jeg har dvelt over denne stund, –
da morgenlyset varmet mitt hjerte nok en gang.
Jeg skriver min signatur på Guds skapelse;
Morgenstund.
Jeg ser et mørke over Moder jord.
Et lite barn som skriker i det fjerne.
En mor som trøster.
En trøst i hungersnød.
Gråt som slår brister i mitt hjerte.
Ufattelig fattigdom,
boende i slummen.
Ingen fremtid.
Jeg blir trist.
Menneskets egoisme kjenner ingen grenser.
Øyne som ikke vil se et stakkars barn i øynene,
ser bort, – vekk fra det ubehagelige.
Hjelpe meg for en verden.
Hungersnød gir mørke skyer, –
skaper ufred i menneskesinnet,
gir tårene og skrikene virkelighet.
For det er den verden vi har skapt,
en verden av ekstreme ulikheter.
Ja, det kan virke som store hav skiller oss,
hav noen i sin sorg prøver å krysse,
bøte med livet for å gi barna en trygg oppvekst, –
vekk fra hungersnød og et ubarmhjertig liv.
Jeg ser hvite skyer drive vekk de mørke skyer.
Vår barmhjertighet kan gjøre underverker.
Du trenger ikke være trist.
Du kan bli en hvit sky som skaper livsgrunnlag –
og gode kår for din neste.
Du kan tørke vekk tårene,
du kan gi din hånd til barnet, en hånd å holde i,
en god hånd, ditt hjerterom for din neste.
Hvem er du?
Jeg er din skytsengel.
Jeg følger deg.
Jeg er her for å hjelpe deg.
Hvor kommer du fra?
Jeg er fra det indre landskap.
Jeg er sommerfuglen du får i maven, –
som varsler og gir råd.
Min intuisjon?
Ja om du vil, – jeg er din følgesvenn.
Men du har da ingen vinger.
Jeg er den du vil jeg skal være, –
med eller uten vinger.
Jeg er en engel, en ånd, et menneske, –
et ansikt som smiler til deg, som vil deg godt.
Er du en drøm?
Jeg er din drøm, –
en realitet, et drømmens vesen, –
en budbringer fylt av kjærlighet for min neste, –
for deg min venn.
En drøm – en virkelighet.
Drømmens vesen kan du skape, kan du male,
– drømmen som var din skytsengel,
som talte til deg.
Drømmer; skapende, vilter, –
tilbake i tid, nåtid, fremtid,
forstyrrelser fra ånd til jord, fra jord til ånd.
En evig vandrende sjel.
En ubestemmelig drøm.
En ukjent drøm.
Drømmer som gir livet mening,
– og drømmer vi vil være foruten.
Livets drøm; – likhet for alle,
kjærlighet, hengivenhet, barmhjertighet, –
et godt liv på Moder jord.
Din drøm – vår drøm.
Jeg maler min himmel.
Penselen er blodrød.
Vinduet gir meg kontrasten.
Virkeligheten ute, sinnet mitt inne.
Hva skal det bli til?
En prektig himmel med skyer som brannfakler, –
idet solen gir sine siste stråler; blodige, men virkelige.
Et sant maleri.
En pensel som foreviger sannhetens øyeblikk.
Bli en stund lenger, – jeg er ikke ferdig.
Vent litt, – der ja.
Penselen nådde siste strøk.
En aften rød ble foreviget i mitt sinn, –
et speilbilde plassert på et lerret.
Mitt kunstverk – Guds skapelse.
God natt, min venn.
One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight