Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 17. juni 2021.
Covid-19 –
En usynlig fiende på Moder Jord.
Hvor er den?
Hvor kom den fra?
Jeg kan ikke se den.
Det var da merkelig.
Usynlig fiende for det blotte øyet!
Levende vesen med skarpe pigger.
Mikroskopet, under lupen, –
pigger skarpe som klør inn i våre celler.
Den usynlige fiende har fått navn,
Covid-19.
Menneskets begjær,
menneskets råskap mot naturen, mot dyrene,
dyrelivet i naturens rike, Moder Jord.
Mutasjoner går inn i evigheten.
Kan den ikke stoppe.
Kjære deg, skal du ødelegge alt?
Du lille vesen som ikke vil noe vondt,
kom fra dyrenes verden, og kom til en ny verden.
Hvor skal jeg gjøre av meg?
Dere har åpnet døren,
og vinden brakte meg inn her.
Jeg vil ikke inn, slipp meg ut.
Send meg tilbake der jeg hører hjemme.
Coronavirus. Covid-19
Vaksiner for de rike.
Jeg er av denne verden.
Et folkeslag i en global verden,
har gjort meg til den usynlige fiende.
Gi meg fred.
Jeg kjenner ikke forskjell på folk.
Alle folkeslag vil jeg bli venner med, fattig som rik.
La meg slippe å være blant dere.
Vaksiner for alle.
Send meg hjem igjen.
Jeg tilhører dyreriket.
Klimakrise –
En industriell revolusjon
Velferd for alle.
Det underjordiske, det sorte gull.
Det brenner en flamme, gassen har gjort sitt inntog.
Vi må ha energi.
Hvor er trærne, hvor er skogen?
Globalisering, urbanisering,
teknologiens kjærkommenhet, –
den digitale tidsalder
Fornybar energi –
solen, vinden, havet.
Den grønne revolusjon i takt med den industrielle evolusjon.
Klimakrise, – overforbruk av jordens indre ressurser.
Moderasjon har da alltid vært veien for å finne balanse.
Drivhuseffekten skaper ubalanse.
Tørke, ødelagte avlinger, sult, hungersnød.
Vi må stå sammen.
Den usynlige fiende.
En katastrofe, – plutselig en ny pandemi.
Vitenskapelige, teknologiske rapporter, –
viser vei ut av uføret
Klimakrise er et faktum.
Stormen herjer, menneskeskapt, ikke solens herjinger.
Vi har da et skjold for Moder Jord, –
del av et solsystem i balanse.
Vi har oss selv å takke.
Parisavtalen – en nødvendighet,
for å holde unna den usynlige fiende,
for å skape balanse,
for at Moder Jord igjen skal bli del av vår industrielle evolusjon.
En evolusjon i tidens tegn, sannhetens øyeblikk,
ratifisering av en fruktbar tid for dine etterkommere,
dine barn, deres blomstrende tre inn i evigheten, –
din tid, vår tid.
Skriket –
Jeg hører hvinende lyder, –
et jagerfly skaper med ett et drønn.
Jeg ser halen av dette udyret mot himmelen.
Det er som basuner, brølende – en evigvarende dur
av ødeleggelse.
Bomben faller, – med ett et inferno av flammer,
et «skrik» høres, en mor løper med sitt barn i sine armer.
Familier drepes, utslettes.
«Kjære hjem» blir til ruiner.
Fortvilelse, – barn med tårer i øynene, skitne, fillete.
Hvor er Guds barmhjertighet?
Maktbegjær
Ledere, politiske ledere, maktfolk som ikke har forstått
noen verdens ting, – livets gåte er fjern, er glemt.
Døden, begjærets herjinger.
Glemt er egen fødsel.
Glemt er barnet i en selv.
Glemt er trøsten en selv kunne gi.
Hvor er Guds barmhjertighet?
La meg spørre deg min venn, hvor er din barmhjertighet?
Har ikke du et hode å tenke med,
føtter til å gå med,
hender til å bære «skriket» fra krigens herjinger,
fra politikkens vold mot eget folk,
mot din neste.
Krig gir hungersnød.
Krig er uten barmhjertighet.
Krig er «skrikene» du ikke hører, tårene du ikke ser, –
ruinene du ser på kveldens nyheter, en røyksky.
Kan de ikke slutte med krigen?
Kan de stoppe denne galskapen?
Det leser vi i morgenens tidning.
Men hva gjør du med det,
hva gjør dine politikere med det, dine ledere?
Det må stoppe.
Diplomati sier alle,
men hva gjør de med det,
når krigene får rase?
En dag skal alle stå til ansvar for seg selv,
for «skrikene»,
for sine gjerninger, ugjerninger.
Livets syklus er glemt,
En fødsel, et barn, en karriere.
Livets hemmelighet er vel bevart.
La oss åpne den, hemmeligheten, – livet etter døden,
ansvaret, ødeleggelsene av egen sjel, –
finne livet tilbake.
Våkn opp!
«Skriket» er et tidens tegn, –
for hva mennesket gjør mot sin neste.
Vi kan gjøre noe med.
Vi kan alle gjøre noe med det.
For nå er livets hemmelighet åpenbaret.
Skriket ble din åpenbaring.
Den digitale himmel –
En binær kode traff meg.
Et bilde ble til virkelighet,
det digitale bildet som for ut og inn i evigheten.
Radiosignaler –
Lytt, det er nyhetens time.
Et fjernt blikk, et bilde fra et tidligere liv.
Den digitaliserte himmel er et faktum.
Satellitter svevende.
Et flagg på månen,
mennesker dansende,
erobret.
Mars er i kikkerten.
Kan vi finne vann?
Ønskekvisten trengs ikke lenger.
Droner svever over planeten.
Vi tar noen prøver.
Jovisst er det liv.
Vannet er borte, fordampet.
En ubeboelig klode.
Himmelrommet er stort,
fylt av digitale instrumenter og signaler.
Mobil telefoner, 5G, når kommer 6G?
Vi ser alt.
Vi kjenner signalene på kroppen,
blir varme i hodet.
Vi skal inn i evigheten,
men det er jo lysår borte.
Nye kloder, nytt liv, ja hvorfor ikke?
Et univers bygget for alle og enhver.
Samme byggeklosser.
Den digitale himmel,
den industrielle evolusjon,
skapt av mennesket.
Bedre velferd for alle.
Bilder av ulykkelig mennesker, –
mennesker på flukt, mennesker i trange kår. –
Slummen er i de daglig nyheter.
Velferden må fordeles.
Den digital himmel forteller om ulikhetene, –
skjevhetene i vårt samfunn,
skjevheten i vår familie på denne kloden.
En digital himmel kan gjøre underverker,
kan gi oss sannheten, usensurert,
fordi satellittene svever over oss, tar bilder,
skaper bevis for uregelmessigheter, for synd og skam.
En satellitt med skarpe klør,
forteller sannheten om Moder Jord, –
hver meter i dette øyeblikk.
Den digitale himmel,
en himmel av stjerner som blinker til oss,
som forteller sannheten om planetens ve og vel.
Frihetens kamp –
Hva er vel frihet uten kamp?
Innestengt, fratatt ens rettigheter, ens menneskeverd, –
hva slags liv er det?
Å kjempe for sin frihet er en menneskerett.
Ord kan gjøre urett.
Ord kan gi barmhjertighet.
Ord kan gi kjærlighet.
Ord, det frie ord –
er frihetens kamp i en verden fylt av misforståelser,
dogmer, maktbegjær, hat og egoisme.
Hvilken verden vil vi leve i?
En fri verden, naturligvis.
En verden der ordet er fritt,
der ordet kan skape fred,
kan hjelpe din neste fra hungersnød,
fra klimaendringer som skaper ulevelige kår for mange,
fra krig og død.
Abort er blitt en kvinnesak.
Frihetens kamp for å bestemme over eget liv,
men bestemmer ikke du da selv over en annens liv,
ved å ta abort, ved å spørre din neste –
om å hjelpe et barn til å dø?
Abort, – å fjerne et individ som har livets rett,
på samme vis som en selv,
er da ingen frihetskamp for en selv.
Abort i uke 12 eller var det 18.
En dødsdom hengende over barnet. Når skal ditt liv ende?
Jeg vil gjerne høre frihetens kamp for barnet.
Aktiv dødshjelp er da mord,
selvdrap med din nestes hjelp.
Et liv er til for å leve.
Et liv gitt oss alle.
Surrogati er blitt en handelsvare.
Barn kan kjøpes for en pris gitt av en mor i fattigdom.
Altruisme er vel og bra,
men hvor finner man det i surrogatiens verden?
Barnet skal kjenne sin mor og far.
Kunstig befruktning med en ukjent, –
gir da barnet ingen mening i livet.
La mor og far, være mor og far, være kjent for barnet.
Det er da ingen hindring. Det er jo kjærlighet for barnet.
Frihetens kamp har så mange sider ved seg.
Sett deg selv i andres sko, og føl deres smerte.
Å glede en annen er å kjenne selv hvor skoen trykker,
– å gå hånd i hånd der stien kan være kronglete.
Få ut den steinen av min sko.
Sjekk da din venn sin sko, før du tar av din egen.
En stein til å bære, en kjærlighet å forære.
Det er frihetens kamp for din neste.
Din kamp for ditt eget hjerte.
Terrorens ansikt –
Jeg ser ingen.
Et kraftig smell brister stillheten.
Hva var det?
En bombe er detonert, vendt til menneske hat? –
et dogme oppfylt, en æreskrenkelse, et vanvidd,
hjerteløst, uskyldige mennesker måtte bøte med livet.
Terrorens ansikt er hinsides all fornuft, –
ansiktsløst, en fortvilet stemme, et liv uten mening,
et hjerte som brister.
Hva handlet dette livet om?
En kjærlighet glemt.
En mor og far på gråten,
for sitt barn som meningsløst rev med seg andres liv,
i galskapen, vanviddet.
Guds skaperkraft er kjærlighet, –
et ansikt med en fremtid,
et ansikt av deg selv fylt av kjærlighet.
Terrorens ansikt, –
kun de meningsløse ugjerningene, –
bombene, fortvilelsen, angsten.
Et rop om hjelp!
Lytt!
Et liv i vanskeligheter, – et menneske som føler seg fortapt, som samfunnet kunne hjulpet.
Det er samfunnets fordømte plikt å hjelpe de sårbare, – som til syvende og sist kan bli terrorens ansikt, – et liv uten mening, forgjeves, glemt, forlatt, misforstått.
Vannspeilet –
Det er blikk stille.
Jeg ser utover vannet.
Det er skumringens tid.
Skyene over meg bader i vannet,
bader i speilet av seg selv.
Himmelen er blå bak skyene,
som viser seg prektig på overflaten,
der skyene danser forbi i mine tanker.
Et solstreif treffer meg bak trærne,
og spiller på en dråpe som falt i vannet,
som laget små dønninger mot skyene, mot himmelen.
En liten dråpe kan gjøre underverker i et stille blikkfang.
I tidens tegn maler jeg mine tanker for dine øyne,
en verden som speiler seg i vannet, fra alle kanter,
trær som dobler seg i størrelse,
halvparten i vannet, halvparten over.
Jeg ser meg selv i vannspeilet.
Tidens tegn, – en ånd som kan gå på vannet.
Vi kan da vel saktens gå på vannet i min verden, i åndeverden.
En ånd, – en gang i kjøtt og blod,
det materielle mennesket,
det åndelige mennesket i vannets speil.
Jeg er Arnulf Øverland.
Jeg er levende.
En fysisk form i min verden, –
en åndelig form på vannspeilets overflate.
Kjenn meg gjennom mine dikt.
Tidens tegn vil vise at jeg er i live.
Vi er født i kjærlighet, av kjærlighet,
livets gave, – livet selv gir mening.
Mine ord, mitt liv,
– et liv også efter døden vil gi deg mening med livet, –
hvorfor du er her, hva du skal bruke livet ditt til.
Et liv som gir deg selv mening, –
å gi kjærligheten til din neste,
slik at du en dag i ånden, –
kan glede deg over ditt jordiske liv.
Vannspeilet er en sannhet, –
et liv som speiles når du har gitt din kjærlighet,
en dråpe, et fullendt liv som skapte bølger i vannet,
kjærlighetens bølger, dine bølger.
Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
