Smerten er vond.
Dødsangsten forkrøpler mitt sinn.
Hvor er mine følelser?
Jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Jeg angrer!
Mitt liv ble ikke en svøpe av kjærlighet.
Min egen feil, mine egne feiltrinn.
En egoisme jeg kunne vært foruten, –
En egoisme som ødela mitt liv.
Det materielle tok overhånd.
Det er ikke den jeg er.

Jeg ser meg selv.
Mitt liv ble en byrde for mange.
Når tar angsten meg ved døden.

Vil jeg møte meg selv i døren,
Kan jeg forsvare mine feiltrinn,
Kan jeg forsvare min egoisme,
Ovenfor de mennesker jeg har lagt til min byrde?

Tilgi meg!
Jeg visste ikke hva jeg gjorde, –
Jeg kjente ikke livet.
Be for meg.
Gi meg kjærligheten som jeg ikke selv ga.
Det gir meg dødsangst!
En dødskamp jeg ville vært foruten.

Jeg fortjener ikke deres bønn,
Jeg fortjener ikke deres kjærlighet.
Jeg ser en dør åpne seg.

Farvel mine venner.
Om jeg kan få lov å kalle dere mine venner –
i dette tilgivende øyeblikk.
Jeg visste ikke bedre.
Kunnskapen om døden, om livet –
Om å ta eget ansvar var ord jeg ikke hørte fra presten i vår kirke.

Tro på meg og du er tilgitt.
Ansvarsfraskrivelse.
Kunnskapen kom til meg i dødens kamp.
Jeg ser meg selv.
Mitt eget jeg.
Dødens kropp er forlatt.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 5. juli 2022

 
 
 
Det er stille.
Presten var innom.
Er hun død?
Nye venner kommer inn i rommet.

Hva sa presten, min kjære?
Jeg vet ikke, jeg husker ikke.
Jo, han fortalte at Jesus stod opp fra de døde,
Om du bare trodde på han ville vi komme til himmelriket.
Alt var tilgitt om vi trodde.

Du vet jeg tror ikke på noe sånt vås.
Det visste presten, det gjorde han ubekvem.
Han visste ikke selv, han bare trodde.

Hun sitter bare og babler for seg selv,
Hun er døden nær, hører jeg de visker.
Mine venner visker om meg, baktaler meg.
Er det mine venner?
Det er stille.

Det viskes.
Drømmer jeg?
Er jeg levende?
Hvor er jeg?

Jeg åpner øynene mine, – sykeværelset.
Stillheten gir meg ro.
En hånd stryker meg over håret.
Min kjære venn, – alltid der, alltid trofast, alltid ærlig.
Jeg elsker deg Sophie.
Gud velsigne deg.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 5. juli 2022

 
 
 
Mine barndomsår.
Mennesker svirrende rundt.

Det må du ikke gjøre.
Hører du meg.
Stopp, nu.

Jeg snakket med dukken min, dukken forstod meg.
Den skjelte meg ikke ut.
Ba meg ikke dra til helvete.
Fanden heller!

Jeg druknet i mine barndomsår.
Kjærligheten var glemt.
Hva er nå kjærlighet?
Omsorg, bry seg, være til stede.

Dukken min ga meg kjærlighet.
Jeg kunne holde fast i henne,
alltid nær meg, alltid hos meg.
Dukkens kjærlighet ble mitt hjem, –
Et dukkehjem.

Hjelp meg, jeg drukner!
Noen går, noen ser på, noen bryr seg ikke.
Hjelp meg, jeg drukner!
Barnet i meg selv blir levende.

Jeg tar etter pusten!
Med ett blir jeg dratt til land.
Min skjebne.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 5. juli 2022

 
 
 
En kjærlig aften.
Romantiske drømmer avspeiles i sjøen fra tre piker på broen.
Den røde kjolen gir kontrasten til de hvite farver som avspeiles i månens gjenskinn.
Amorens piler treffer pikene.
Jeg hører latter, glede.

Kjærligheten blomstrer denne sommerkvelden i Åsgårdstrand.
Flo og fjære skaper bølger, små krusninger.
Pikene speiler seg selv.
Ler av de ulike fasonger deres skikkelser avspeiler, –
Malerier, skapt av dem selv i vannspeilet.

Piker på broen, – et vakkert syn for en kunstner som ønsker å male noe gjevt,
Som ønsker å bringe kjærligheten til overflaten i en verden der kjærligheten er glemt.

Mitt lerret er fylt av min egen ånd, min sjel som lengter etter kjærlige minner,
Min egen sjels beundring – piker på broen, sommerens eventyr.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 4. juli 2022

Les diktene til Edvard Munch fra Åndeverden – Edvard Munch

 
 
 
Hvem er jeg?
Hvem er du?
Hører du meg ikke?
Jeg er deg, og du er meg.
Vi er ett, min venn.

Jeg forstår deg ikke.
Hold din hånd mot ditt hjerte.
Jeg er sjelen din.
Jeg er ditt jeg, og du er meg –
Ett i samme kropp, en kjærlighet av Gud.
En hånd til å hjelpe din neste.
Stryke en på kinnet.
Hjelpe en i nød.

Ditt hjerte banker, viser deg vei.
Hånden din kjenner hjertets smerte –
Hånden din som kan stryke håret på din neste.
For vi er ett.
Vi er alle skapt av den samme ånd,
kjærlighetens gave gitt av vår Skaper –
For et nytt liv på jorden.

Dine hender er din velsignelse.
Hender du kan trøste med,
Du kan vise veien med.
Du kan skape med.
Du kan holde fast ved.

Jeg vil vise deg med dine hender –
Kjenne mitt hjertebank –
Min lengsel etter å hjelpe –
Din familie, dine brødre og søstre.
Gud er ett med din gjerning når hånden din berører hjertet til din neste.
Guds skaperverk, ditt mesterverk.

Den sinnsyke lette etter svaret på livets mysterium –
I tale med sitt innerste jeg, sjelen.
Misforstått, erklært sinnssyk.
Livets visdom, ukjent for mann og kvinne.
Uvitenhet, hjelpeløshet, medlidenhet.
Hvem er jeg?
Hvem er du?
Vi er livets kraft.
Guds hender på vår jord.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 4. juli 2022