Jeg ser mine venner livlig, syngende på piren.
Jeg har mistet gleden med livet.
En kontrast som utspiller seg ved stranden.
Hva fanden dreier livet seg om?
Hvorfor er jeg her?
Hva er meningen med alt?

Jeg finner ingen glede i gledens øyeblikk sammen med mine venner.
Jeg er ensom og forlatt.
Ikke av mine venner, men av meg selv.
Vanviddet driver tankene mine.

Hadde jeg bare ikke sluppet taket på min kvinne.
Min kjærlighetssorg.
Hvorfor kan jeg ikke finne meg til rette.
Kunsten tar mitt liv.
Min lidenskap driver meg inn i depresjonens hjørne.

Slipp meg ut, slipp meg fri!
Jeg vil ikke høre på din stemme.
Jeg vil ikke lytte til ditt vanvidd inni hodet.

– Edvard, Edvard – hører jeg.
Kom hit over, vi skal vise deg noe.
Jeg tusler bortover stranden.

Se de nydelige fargene, roper de.
Mal oss Edvard.
La oss bli ditt maleri.

Jeg minnes mine venner,
og jeg malte dem på mitt lerret,
i dype farger, deres lykkerus.

I dag vet jeg hvem jeg er.
En evig sjel, lykkelig.
Jeg har funnet meg selv, –
meningen med livet, hva jeg vil.

Jeg kommer hit til dere.
Jeg ville fortalt det til mine venner.
At som menneske har man mange liv.
Døden er en utgang til din evige kunnskap.

Vi er alle her for å lære,
for å vokse spirituelt, åndelig,
for å moderere oss materielt,
for å hjelpe vår neste,
for å skape en bedre fremtid for neste generasjoner,
som hver og en av oss kan ta del i,
og gjennom nye liv om man vil.
Det er Guds kjærlighet for oss alle.

Dikt til maleriet “MELANKOLI” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

  One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight