Samtidsdikt til Rosmersholm
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 28.08.22
…
Fordømt, men frigjort.
Kirkens skrifter skaper gjengangere.
Vi er intet mer enn vårt sinn –
sjelens granskning av våre liv.
Frigjørelse fra dogmenes kraft.
En himmelsk utfordring gitt av dine forgjengere i åndeverden –
vi som engang var prester, biskoper i den norske kirke.
Vi ser ingen verdi i kirkens dogmatisme.
Frigjør deg selv du som har evnen.
Kirken og dens grunnvoller må reises på nytt, –
en reformasjon skapt av kirken selv.
Fordømmelse hører fortiden til, –
fordommer skaper forakt i menneskesinnet.
Kirkens tunge ansvar, sårbarhet, –
dødens kamp hviler på kirkens skuldre.
Kjærlighet skal bygge en ny kirke, –
en ny grunnmur, ny struktur, nytt innhold.
Reformasjonens tid er kommet.
Nytenkende, – fri i sjelen, et sinn av barmhjertighet.
Redselens tid er forbi.
Sognepresten Rosmer viste vei,
ikke uten motstand, – fritt tenkende.
Dødens kapittel var hans egen uforstand.
Å ta sitt eget liv er forgjeves, imot Guds kraft i en selv.
Ubarmhjertighet fører med seg synd, redsel i eget sinn, sin egen sjel.
Rebekkas ubarmhjertighet for Beate, drevet av uforstand, –
egoisme, uanstendighet i kjærlighetens begjær.
Det ble hennes byrde hun ikke kunne bære.
Fordømt, et uekte barn i kirkens lære, – en forgangen tid.
Kjærlighetens kraft gir liv, våkner din egen sjels vandring.
Troens kapittel er over, troen på usanne dogmer om frelse.
Kjærligheten er din frelse, din kjærlighet for din neste –
barmhjertig, levende, skapende, trygg –
samfunnets grunnvoll – der bygger vi vår nye kirke.
Frihet under ansvar, –
en rak rygg med et moralsk ansvar for dine etterkommere.
Et fritt samfunn. Fritt for fordommer og usanne dogmer.
Et samfunn der kjærligheten blomstrer, –
der sannheten og et evig liv er dine røtter.
Solen skinner!
. . .
Se skuespillet: NRK – Fjensynsteateret