Samtidsdikt
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 4. juni 2023
…

Jeg nyter noen kalde friske hvitvinsperler på min stamkafe, –
«Cafe Greco» ved spanske trappen.
En fredfull atmosfære, – dog barn løpende, mennesker konverserende.
Solens varme skaper dugg på mitt glass.
Jeg nipper til disse perler.

Min gane kan fortelle hvor i landskapet disse druer har vokst frem, har modnet seg,
og gitt meg frodighetens fornemmelse i denne kirkens by av de alle.

En ensom sjel, – der Brand fikk sitt opphav,
der kjærlighetsbristen og dødsangsten fikk sitt utkomme –
i Vildanden, i Gjengangere, – et Dukkehjem.

Sankt Peters kirken med dens vidløftige kuppel, –
det sixtinske kapell – dommens dag, frelsen, himmelfarten, –
Guds hånd som gir oss livsgnisten.

Min gane nyter perlenes amor, –
den skjønne vin fra italienske vinranker.

Trosbekjennelsen vedtatt i Nikea, –
et hav av biskoper, en keiser Konstantin som ikke vet sin armeste råd.
Et forfalsket spill, – kjærligheten slår brister.

Jesus, et stakkars menneske, som ble korsfestet av menneskelig begjær, –
makt, prestisje, –
hengt opp i Sankt Peters kirken som et symbol på kirkens avmakt,
fordømmelse av kjærligheten selv.

Jeg har gått denne spanske trappen –
for å bivåne Romas autoritære fordømmelse av mennesket.

Jeg føler meg frelst her jeg nipper til mitt menneskelige begjær.
Jeg svelger en munnfull av jordens rikdom.

Min rikdom er fattig, men overgår kirkens makt.
Livets innhold er fra mitt eget sinn, –
ingen overtro, bare meg selv – mitt eget begjær og følelser, –
min kjærlighet for min neste til å lære om livets udåder – livets urettferdighet,
og livets kjærlighet.

Død, for dere levende, – i den åndelige eksistens, –
hvor jeg fortsatt kan nyte mine kalde friske perler –
denne ettermiddagen på «Cafe Greco» ved spanske trappen.
Et yndet sted i en besværlig verden.
En illusjon for dere, en sannhet for meg.

Krigsherrene, de autoritære, de voldelige, som opphøyer seg selv, –
vil smake sin avmakt i det hinsidige,
verden du ikke forstår og ikke har sett med dine jordiske øyne,
men som åpenbarer seg den dag du åpner døren til himmelens rike.

Elsk din neste, – av kjærligheten er Guds nåde, din fruktbarhet.
Kirkens nåde er en livsløgn.

 
 
 
Samtidsdikt til Samfunnets støtter –
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 3. juni 2023.
. . .

Rettskaffenhet er en dyd, noe gjevt,
– en egenskap priset høyt av Samfunnets støtter.
Livet er din gjerning.

Ja, jeg betaler min skatt!
Jeg tar vare på min familie!
– Men er du en brobygger, mellom ditt og samfunnets beste?

Samfunnets støtter kjenner livets fasetter, livets formål, –
hvorfor de er tildelt sin livsoppgave.

Skatteflyktninger, klimaflyktninger, –
krigens flyktninger, – sultens ubarmhjertighet!
Hvor er din barmhjertighet for din neste?

Jeg er folkets røst,
en folkefiende som irettesetter det moralske ansvar, –
som enhver innbygger har for sin neste.

Vi er en familie på denne jord.
Når du kjenner livet, din egen eksistens, hvorfor du kom hit, –
når du kjenner din gjerning,
som i ditt framsyn skulle løfte deg til en Samfunnets støtter,
da min venn, har du Gud med deg.
Da er du Guds hånd på jord, – en Samfunnets støtter.

Vær ydmyk for din oppgave på jorden.
Tilgi din neste, og du skal selv bli tilgitt.
Etter døden «vågner» du til et nytt liv.
Et gjevt liv som samfunnsbygger på jorden,
blir kronet av din neste.
Et verdig sjelsliv på jorden så vel som i himmelen, i åndeverden, –
skapes av deg selv som brobygger – Samfunnets støtter for din neste.

Vi er ett i denne skapelsen,
vi er alle Guds barn,
ingen under, ingen over,
men ditt sanne jeg offentliggjøres,
kan beskues av alle i min verden, åndeverden.

Et nytt liv, en ny visjon for ditt eget liv skaper du selv.
Livets realitet om mange liv, om reinkarnasjon, –
for til syvende og sist bli Samfunnets støtter er din plikt og guddommelighet.

Livet er i sannhet din egen guddommelighet.
Bruk det til noe fornuftig, mens du kan.
Materielt begjær er et åndelig besvær.
Derfor min venn bli en Samfunnets støtter,
og løft deg selv på jorden så vel som i åndeverden.

En samfunnsstøtter kjenner livet på jorden og i himmelriket, –
ditt eget evige liv.

Gud velsigne deg!

 
 
 
Samtidsdikt til Brand
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 30. mai 2023.
…
 
Isbreen speiler seg i Guds åsyn, –
solens virkning –
vann dryppende –
en sildrende bekk i isødet slukker tørsten –
i den gudfryktige sjel.

Mine lepper; såre, blodige –
Hvor er jeg?
Hvem er jeg?

Brand! Hør min røst!
Hjelp din neste.
Gudsforakt har du skapt selv.
Jeg er din sjel.
Jeg er din guddom.

Alt eller intet! – Dine ord.
Kjærligheten ga deg lys i nattens mørke.
Jeg er kjærlighetens isbre, –
det evigvarende blå lyset i ditt indre, som gir deg krefter –
kjærlighetens kraft.

Brand, min venn!
Guds vrede skapte du selv –
din hunger etter å etterleve dogmenes endelikt –
skjærsilden.

Agnes, din kjærlighet.
Alf din brist.
Nå er i forenet, – de roper på deg.
De ga deg kjærlighetens gave som du fornektet, –
en fornektelse fra bibelens vers, –
usannheter.

Sankt Peter viste deg kirkens kraft, –
en kraft du kunne stenge inne med kirkens nøkkel, –
så liten er den kraft uten Guds kjærlighet.

Jesus viste vei om lysets kraft, –
Din egen kjærlighet for din neste.
Et menneske korsfestet, –
av den menneskelige djevelskap, – egoisme, maktbegjær.

Nåden gir du deg selv gjennom –
din kjærlighet for ditt opphav, Guds barn.
Frelsen skaper du ved din kjærlighet, Guds kjærlighet.

Brand: Hvem er du? – Jeg er Agnes.
Brand: Hvor er Alf?
Agnes: Han har gitt deg gode råd.

Alt eller intet?
Det avgjør du selv.
Du er en fri sjel.

Måtte Guds visdom om nestekjærlighet komme frigjort til Guds barn på denne jord.
Amen

. . .

IBSENS SKRIFTER – UIO

 
 
 
Samtidsdikt til Rosmersholm
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 28.08.22.
…

Fordømt, men frigjort.
Kirkens skrifter skaper gjengangere.
Vi er intet mer enn vårt sinn –
sjelens granskning av våre liv.

Frigjørelse fra dogmenes kraft.
En himmelsk utfordring gitt av dine forgjengere i åndeverden –
vi som engang var prester, biskoper i den norske kirke.
Vi ser ingen verdi i kirkens dogmatisme.
Frigjør deg selv du som har evnen.

Kirken og dens grunnvoller må reises på nytt, –
en reformasjon skapt av kirken selv.
Fordømmelse hører fortiden til, –
fordommer skaper forakt i menneskesinnet.

Kirkens tunge ansvar, sårbarhet, –
dødens kamp hviler på kirkens skuldre.
Kjærlighet skal bygge en ny kirke, –
en ny grunnmur, ny struktur, nytt innhold.
Reformasjonens tid er kommet.

Nytenkende, – fri i sjelen, et sinn av barmhjertighet.
Redselens tid er forbi.
Sognepresten Rosmer viste vei,
ikke uten motstand, – fritt tenkende.
Dødens kapittel var hans egen uforstand.
Å ta sitt eget liv er forgjeves, imot Guds kraft i en selv.

Ubarmhjertighet fører med seg synd, redsel i eget sinn, sin egen sjel.
Rebekkas ubarmhjertighet for Beate, drevet av uforstand, –
egoisme, uanstendighet i kjærlighetens begjær.
Det ble hennes byrde hun ikke kunne bære.
Fordømt, et uekte barn i kirkens lære, – en forgangen tid.

Kjærlighetens kraft gir liv, våkner din egen sjels vandring.
Troens kapittel er over, troen på usanne dogmer om frelse.
Kjærligheten er din frelse, din kjærlighet for din neste –
barmhjertig, levende, skapende, trygg –
samfunnets grunnvoll – der bygger vi vår nye kirke.

Frihet under ansvar, –
en rak rygg med et moralsk ansvar for dine etterkommere.
Et fritt samfunn. Fritt for fordommer og usanne dogmer.
Et samfunn der kjærligheten blomstrer, –
der sannheten og et evig liv er dine røtter.

Solen skinner!

. . .

IBSENS SKRIFTER – UIO

Se skuespillet: NRK – Fjensynsteateret

Rosmersholm