Audio Getting your Trinity Audio player ready...

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Et selvbedrag –

Den tiende landeplage – et selvbedrag?
Jeg var ateist, men Gud kjenner meg,
og jeg kjenner ham.

Jeg har da min barndomstro.
Men er du blitt voksen?
Refleksjoner om livet er da en voksen egenskap.
Indoktrinert som barn, om eventyrlige hendelser,
hendelser som ikke gir mening med livet.

Den tiende landeplage er fortsatt en svevende,
men flyktig ånd over det ganske land.
Vitebegjærlig vil jeg være, også etter min død, min fysiske død.
Det gir meg mening i livet.

Jeg kastet ut en brannfakkel,
og den lyser fortsatt.
Et selvbedrag?
Jeg stiller spørsmål ved det ulogiske, gjør du min venn?

At Gud skulle reinkarnere til et menneske på jorden,
for å slette vår skyld, – finnes det logikk?
Et menneske unnfanget ved den hellige ånd,
som ble vedtatt på et kirkemøte i år 325 under keiser Konstantin.

Hvor er din logiske sans min venn?
Høres ikke dette da ut som et eventyr fra barneskolen?
Er det på tide å bli voksen,
å stille spørsmål ved de gamle uttalte «sannheter», kirkens språk?

Et fornuftig menneske, et menneske som bruker sin logikk,
skal da ikke forkastes, men bæres frem.
Kirken må være åpen til vitenskapens verden, logikken –
en fornuft, kirken ikke er tilbøyelig til å følge.
Vranglære er vi oppvokst med, vår barnetro.
Sludder og vås.
Det er nok.

Still kirken de pinlige spørsmål.
Vi vil ha vitenskap, ikke en ensidig tro, ikke eventyr –
vi ikke selv kan forhold oss til i den voksne verden.

Vi er da fornuftige mennesker.
Vi søker alle Guds kjærlighet,
uavhengig om man er ateist eller ei.
Vi er på søken i skaperverket.
Alle som en.

Et selvbedrag? Nei, overhodet ikke.
Kjærligheten kan alle ta og føle på,
den er inne i deg selv,
når du har funnet deg selv.

Den tiende landeplage må få sin ende,
– og kjærligheten overvinner alt.

Den hvite løgn –

En hvit løgn er vel da ikke så farlig?
Vi gjør jo det for å skåne våre medmennesker.
Den hvite løgn er tilgivende når den bæres frem av kjærlighet.

Den hvite løgn i kristendommen er utilgivelig,
fordi den bærer synd med seg.
Noen vil påstå, spesielt kirken, kirkens biskoper og prester,
at Gud kom til jorden i menneskeskikkelse,
for å ta på seg våre synder, for å frigjøre oss.
Hva vet de om det. Ingenting.

Jeg vet som død, levende død,
at det har ingen substans i min verden, himmelriket,
– og frigjør ingen.
Det må menneskene gjøre selv.

Frigjørelse fra ondskap og egoisme,
gjøres med kjærlighet for våre medmennesker.
Den hvite løgn, som skulle være saliggjørende,
er en belastning, gjør folk redde, engstelige, dømmende.

Jesus, et vanlig menneske, unnfanget av Maria på vanlig vis.
Man kan saktens si at det er en hellig ånd, men den har vi da alle.
Jesus ble korsfestet fordi han var en opprører mot presteskapet,
en opprører mot egoisme, maktbegjær og forfengelighet i kirkens tjeneste.
Jesus ble korsfestet fordi han var en trussel.
Kjærligheten ble korsfestet, – en mann fylt av kjærlighet.

Livet på andre siden av det fysiske liv,
himmelriket, er fullt av prester i sin anger,
fordi de selv ikke benyttet sin egen logiske kraft,
eller ikke ville fortelle hva de egentlig mente,
i fare for å bli forkastet av kirken uten lønn i hovmod.

Den lille hvite løgn som en gang var så saliggjørende,
ble til et helvete for mange.
Kirken har en oppgave.
Ta til vettet.

Livet er gitt oss alle i gave i kjærlighet,
for at vi skal finne oss selv i Guds skapelse,
hjelpe våre medmennesker, være ærlige.
Rettskaffenhet er kirkens plikt og ansvar,
gjennom nestekjærlighet.

Gud velsigne dere alle.

Et hjertens sukk –

Et fangenskap i Sachsenhausen, under den andre verdenskrig,
var et forferdelig endelikt.
Jeg kjenner på lukten, på engstelsen, på gråten,
fortvilelsen for alle mine venner.
Det må aldri skje igjen.

Jeg ser samme lidelsen i dagens verden.
Mennesker lever i hungersnød, føler seg glemt,
klarer så vidt å bevege seg.
Tørsten overgår tårens kraft.

Jeg lider med dem, fordi jeg ser dem,
hver enkelt av dem,
som jeg gjorde i fangenskap i konsentrasjonsleiren, –
grusomheter, drap, lengsel etter et nytt liv, en ny verden.

Kjære Gud, la det aldri skje igjen.
Det var min bønn.
Det var våre bønner.

En bønn i lidelse, som så mange andre i denne verden.
Hør deres bønn.
De roper til dere.
De bare lever for å overleve.

Kriger, egoisme, maktbegjær,
og klimakrise gjør verden for mange ulevelig.
Vi kan gjøre noe med alt.
Vi kan avskaffe hungersnød.

Vi kan fortelle de maktbegjærlige at det er et liv etter døden,
der de må stå til ansvar for sine egne avgjørelser i det fysiske liv,
stå til ansvar for seg selv, sin egen sjel.

Det er en fattigdom etter døden.
En fattigdom du kan reise deg fra i ditt jordiske liv,
gjennom å gjøre det du kan for din neste.

 

---

 

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL