Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Sommer –

Hvitveisen titter frem i sollyset.
Skogens kjærlighet åpenbarer seg.
Jeg følger stien.
Hvitveisen retter på ryggen.
Et solstreif gir næring, og hvitveisen smiler til meg.

Den gule gylne prakten som jeg svømmer i,
i mine tanker, den hvite uskyldige sfæren,
som omkranser mitt hjerte.
En gylden pollen,
en bie som summer,
som skaper fred i skogholtet.

Jeg er i mitt paradis.
Naturen, overveldende, altfavnende, kjærlig.
Mitt hjerte banker.
Jeg hører min sjel.
Du min sønn er gitt alt dette, –
for å finne meg, Din skaper.

Et lysglimt, der trærne flyttet seg av brisen fra havet,
ga meg musikk akkompagnert av fuglene,
av de flyvende vesener,
våre hjerter,
som bringer kjærligheten mellom bladene i trærne,
som visker til oss; Guds fred på jord.

Sommersolverv,
min lengste dag i livet, hvert eneste år.
Treenigheten skal modnes.
Gud vår skaper, en ånd, en kjærlighet og sønnen.
Med ett fant jeg meg selv, –
sønnen, Guds natur, sjelen i meg selv,
Den hellige ånd.

Høst –

Det fargesprakende nærværet av naturens gave.
En rytme, biorytmen som gir meg liv,
som skaper liv, dynamikken i Guds skaperverk.

Fjell og vidde, traust og godt.
Jeg skuer utover dal og fjord,
og innerst inne i meg selv svever ånden i himmelriket.

Skogen i det fjerne blir matt og grønn,
men innerst inne ser jeg hvitveisen som smilte til meg en sommer dag, –
et solstreif som traff mitt hjerte.

Himmelblå, vandrende skyer,
mørke skyer som ber meg ta kappen på.
Regnet skyller over slettene i det fjerne.

Vinden brøler og med ett gir et lynglimt.
et varsel om storm, men i min fjellhylle finner jeg ly.
Jeg ser naturens krefter, jeg ser Guds underverk, hans skaperverk i meg selv.

Treenighetens tid er overveldende.
Guds natur, Guds sønn i ånden på en fjellhylle,
en høstdag.

Vinter –

Snøen faller.
Iskrystallene, et kunstverk i Guds natur.
Hvite fjell og vidder,
over blomsterveldet fra høstens fargerike blomsterprakt.

Hesten drar min slede.
Jeg kjenner duften av hestens kjærlighet til meg selv.
Den som jeg, – elsker vinterstemningen.
Det er lett å dra.
Det er en fryd å lede, sledens glede.

Dompapen og kjøttmeisen varmer mitt hjerte,
der jeg ser dem i neket.
En gul glans omsvermet av våre svevende hjerter.
Jeg hører kirkeklokker.
Min slede er på vei til kirkens alter.
Hesten kan veien.

Kirken er lett å se med sitt kirkespir,
lett å høre med sin klang.
Hesten og sledefølget skaper forventning og stemning,
Guds ord som springer ut fra Guds hus,
kjærlighetens hus.

Men hva er det jeg ser,
en vederstyggelighet i Guds festning,
kjærligheten korsfestet.
Den hører ikke hjemme i Guds hus.
Korset er en pine, korset gir ingen mening i Guds kjærlighet.

Syng julen inn med full røst.
La guds visdom og kjærlighet vise vei,
den har du inne i deg, himmelriket, sjelen som er av Gud.

Gud er bare kjærlighet, det finnes ingen straff,
bare menneskenes egen vilje og synd som de må bære selv,
for Gud er kjærligheten selv.

En kirke fylt av kjærlighet,
en kirke fylt av mennesker,
som søker Guds kjærlighet.

Vår –

Det drypper fra taket,
isen løsner,
snøen smelter.
Våren smelter våre hjerter.

Vårens blomstervelde,
gir oss næring,
gir oss fred i sjelen.
Våren er fornyelse.

Blomstene starter sin vei fra molden,
mot lyset, mot guds kjærlighet,
solen, – stjernen i vårt univers, i vårt solsystem.

Månens faser forandrer tidens bølge.
Påsken med dens budskap forvrenger sannheten,
fordi Gud er kjærlighet,
og ville ikke ofret noen av sine barn for sin egen tilforlatelighet.

Pinsen med den hellige ånd,
vedtatt av det kirkelig råd i Nikea i år 325 under keiser Konstantin.
Kirken må få slutt på inkvisisjonen,
en kirke med en bedrøvelig historie, med mord på sin skamplett.

Våren viser vei, blomstene yngler,
gir sitt farvesprakende språk i en ny drakt,
et blomstervelde som forteller om Guds kjærlighet.
«Elsk din neste som deg selv»,
står det skrevet i blomsteveldet.

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

  One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight