Et budskap fra åndeverden.

Jeg befinner meg på sykehuset.
Jeg kjenner ufattelig varme komme innover meg.
Jeg ser et lys.
Lyset gir meg fullstendig ro i sinnet, en ubeskrivelig ro. Jeg kjenner ikke lenger min fysiske kropp, men kjenner meg likevel hel og virkelig. Jeg er levende. Ut fra dette lyset som omfavner meg, kommer min kjære mor og far.
Kjære deg Anna, vi har ventet på deg. Vi elsker deg av hele vårt hjerte. Min mor og far omfavner meg, vi holder rundt hverandre. Vi er fortsatt i et vidunderlig lys, som kan beskrives best som et sollys. Jeg ser kroppen min ligge på sengen, en skrøpelig kropp som har gjort sin tjeneste på jorden, tenker jeg. Men den gamle kroppen er fullstendig uinteressant for meg, fordi jeg er meg selv, og jeg lever. Jeg er virkelig. Jeg kan ta og føle på meg selv når jeg holder rundt min mor og far. Jeg kjenner deres kropper mot min. Jeg kan snakke med dem. Jeg kan være i ett med deres tanker, en ubeskrivelig tilstand som jeg selv befinner meg i. Det kommer flere slektninger. Jeg ser mange, men de er noe utydelig for meg, mens mor og far er tindrende klare som meg selv, min egen kropp, mine egne hender. For et vidunderlig øyeblikk. Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med mine kjære og venner. Jeg ser også mine sykepleiere, sengen min, det er folk rundt min gamle kropp som tar farvel. Et fantastisk skue.

Anna, sier min mor. La oss dra herfra over til vår dimensjon, over til vår verden. Vi holder rundt hverandre, og med ett så er vi i en fantastisk natur. Vi er på mitt gamle sted der jeg ble født, og der jeg vokste opp som barn, nei vent litt, jeg er jo der, men jeg er jo ikke der, for jeg befinner meg i et landskap der jeg kjenner meg igjen, men som er av en annen tilstand enn den vi hadde i vårt barndomshjem på jorden. Jeg sitter og ser ut på fuglene og det grønne gresset, de nydelige trærne, jeg ser utover sjøen, ut mot havet. Et Husøy i paradis, tenker jeg.

Jeg har en indre fred i meg selv. Kroppen min er ikke lenger skrøpelig, mine tanker gjør meg selv frisk igjen. Jeg ser på meg selv slik jeg var i ungdommen, og sannelig så ser jeg min egen kropp i den forstand. Jeg ser meg selv slik jeg den gang var.

Når jeg titter ut vinduet, ser jeg et speilbilde av meg selv, og sannelig er jeg tilbake i min ungdom. Ja, … jeg var sannelig vakker, synes jeg.
Jeg ser meg slik jeg den gang var. Håret mitt sirlig plassert, øyene så store og vakre, ansiktet så skjønt, huden så myk og vakker, en stor kontrast til slik jeg forlot jorden, men slik er jo livet, reflekterer jeg for meg selv.

Min far kommer bort til meg og setter seg ved bordet. Vi sitter og ser ut vinduet sammen. Anna? Dette livet er slik du gjorde det for deg selv på jorden. Det du gjorde mot andre, det gjorde du mot deg selv. Den freden og roen du har i ditt eget sinn, den skapte du selv ved å hjelpe andre, ved å være tilstede, ved å gi av deg selv. Det er Gud som åpenbarer seg i deg, som gir deg kjærligheten du ga til dine brødre og søstre på jorden, til din store jordiske familie, og han viser seg gjennom deg, fordi du Anna er et lys, du er et lys slik du var på jorden, et lys som viste vei inn i det ukjente, noe som folk har fått mye glede av og som vil gi mye glede, fordi mange vil huske deg, huske din gjerning på jorden.

Far holder meg i hånden. Det er en øm og barmhjertig hånd, en hånd med omsorg. Kjære Anna Elisabeth, jeg har forandret meg, jeg har sett mine feil som jeg gjorde på jorden, og jeg har lært. Jeg ser nå hvordan det fysiske materielle livet utvikler oss og gir oss kunnskap. Den første tiden for meg på denne siden var vanskelig fordi jeg måtte gå i meg selv, fordi jeg måtte gi av meg selv for å finne meg selv, for å utvikle meg selv i kjærlighetens kraft, mot lyset, mot Guds visdom. Det er slik vi utvikler oss på denne siden, som vi også skulle gjort på jorden. Vi skulle gitt av oss selv i større grad, gitt vår kjærlighet, omsorg og rettferdighet mot alle vi møter på vår vei, fordi det er det du møter i deg selv, det er den himmelen du skaper inne i deg.

Men far, jeg var jo usikker på om det fantes et liv etter døden, jeg var usikker i min tro på Gud fordi jeg forstod ikke hvorfor Gud lot vonde ting skje. Det var så mye vondt jeg ikke kunne forstå.

Kjære Anna, Gud er kjærlighet, Gud gir av seg selv, og du, vi og alle har Gud i oss. Vi som mennesker kan gi kjærlighet, vi kan vise omsorg, vi kan vise rettferdighet, og vi kan selv dømme, dømme oss selv og andre. Vi har alt av Gud i oss selv, fordi vi ble skapt av Gud. Gud har skapt alt som er. Den frie vilje du har på jorden er der for deg å lære av livet, av ditt jordiske liv, hvor du ser de vonde ting som er gjort av mennesker, fordi kunnskapen og visdommen ennå ikke er kommet til dem, fordi jorden er et sted der sjeler av ulik karakter og utvikling befinner seg. Dem som har funnet veien og visdommen i seg selv er der for å bidra, for å gi av seg selv og sin visdom til dem som ikke har lært, for dem som ikke har funnet veien for seg selv. Dere er der for å hjelpe hverandre, og det har du sannelig gjort Anna. Du har vært til stede og hjulpet mange, og det blir du nå belønnet for min venn, fordi du har funnet kjærlighet og roen i deg selv. Det er Guds kjærlighet til deg, det er himmelen du har skapt inne i deg.

Gud gir av seg selv uten å kreve noe tilbake. Se i naturen det vidunderlige landskap, den vidunderlige skapelsen med blomster og trær, med dyr som er så ufattelig variert og praktfulle. Se på mennesket, se den vakre skapelsen som kan se, høre, lukte, spise, snakke, resonnere, alt er gitt for at vi skal vinne visdom, for at vi skal kunne utvikle oss på jorden, utvikle oss i kjærlighet for hverandre.

Far, jeg kunne tenke meg å dra av sted til jorden for å se til mine venner. Det kan vi selvfølgelig min venn. Bente Alver skal skrive en bok om meg. Kan vi reise til henne? Da må du tenke på henne i ditt sinn Anna. Tenk på henne sterkt, så holder du min hånd så farer vi avgårde gjennom våre tanker, for det er gjennom tankene våre vi reiser, og med tankene frakter vi oss selv dit vi ønsker. Med et står vi i hjemmet til Bente. Synet av henne gjør meg glad far. Jeg vet hun vil gjøre et godt arbeid med boken sin. Jeg går bort til henne, stryker hånden min over hennes kinn, og sier til henne: Takk for at du fulgte meg gjennom alle disse årene, takk for at du vil skrive boken om meg som vil være til glede for mange. Takk Bente, sier jeg. Jeg ser på henne at hun verken ser meg eller min far, at hun ikke enser oss nevneverdig, men det virket på meg som hun kjente at jeg strøk henne på kinnet for hun kjente etter med hånden sin.

Jeg tar min far i hånden, og vi tenker og farer av sted tilbake til vårt hjem på andre siden. Når vi kommer dit er slektninger og venner kommet hjem til mor. Vi omfavner og klemmer hverandre og synes dette livet er vidunderlig, et liv vi ikke visste særlig om på jorden, men som er en realitet, og som alle og enhver vil møte en dag da livet på jorden tar sin slutt.

Familien er samlet som vi var på jorden. Vi snakker med hverandre som vi gjorde den gang; om verden, om kjente og ukjente, og om livet vi nå er blitt del av, vårt nye liv.
. . . .

Bente skrev boken om meg og utga den for et par år tilbake. Det er med ærbødighet og kjærlighet at jeg takker for hennes arbeid, en bok som vil leve og gi kunnskap, håp og glede for våre etterkommere, for fremtiden.

  One World - Two dimensions - Share Spirit World Insight